Leksikon:Supplikk: Forskjell mellom sideversjoner

'''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-s. både fra senmiddelalderen og fra foren¬ingstiden, men særlig stor er forekomsten av s. fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. S. var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styres¬maktene. Selv om den økende mengden av s. ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten  

bidro s.institusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av  

sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens s. i pennen.  

Allerede ved forordn. av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive s. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive s. sorenskriverne stundom i forlegenhet, da s. ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kgl. forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive s. dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive s. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kgl. forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive s. når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. prokurator.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.