276 671
redigeringer
m
Robot: Legger til {{Bm}}
(lenker) |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
'''II.''' ''Geografisk utbredelse.'' Langs kysten, fra Larvik til Ålesund, utviklet de reisende en særegen livsform. Fantene på Sørlandet og splintene på Vestlandet reiste med skøyter eller dekksbåter, som de bodde i med hele familien, til dels både sommer og vinter. Her både sov og arbeidet de. De levde av småhåndverk og handel. Skøytene var fantenes hjem gjennom århundrer. Hvor lenge de har seilt på kysten, vet ingen, men båttypene må ha forandret seg gjennom tidene. På Østlandet, i Trøndelag og i Nordland reiste taterne vanligvis med hest og vogn. Reiserutene gikk gjennom flatbygdene, de sentrale dalførene og over fjellovergangene. Det var strabasiøse reiser over store avstander. Ofte kunne flere familier reise i følge. Om vinteren brukte taterne hest og slede. Om våren dro mange tatere ned til fjorden. Her byttet de ofte hestene i båt. Utover sommeren besøkte de skjærgården i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland, særlig på Helgelandskysten. Noen steder bærer navn som forteller at tatere la til der, som for eksempel «Taterstøa». En del tatere foretrakk imidlertid å benytte lokalbåten om sommeren. Om høsten solgte mange båtene igjen og kjøpte hester, som de reiste med i innlandet utover vinteren. Slik fantes det en viss årsrytme og en viss regional sammenheng i reiserutene. Mange tatere overnattet på skysstasjoner om vinteren. Noen av disse stasjonene hadde egne små stuer for reisende, såkalte «fantestuer», for eksempel på [[Fokkstua]] og [[Hjerkinn]] på Dovre. Fjellstuer kunne ha egne «fantesenger» for tatere. | '''II.''' ''Geografisk utbredelse.'' Langs kysten, fra Larvik til Ålesund, utviklet de reisende en særegen livsform. Fantene på Sørlandet og splintene på Vestlandet reiste med skøyter eller dekksbåter, som de bodde i med hele familien, til dels både sommer og vinter. Her både sov og arbeidet de. De levde av småhåndverk og handel. Skøytene var fantenes hjem gjennom århundrer. Hvor lenge de har seilt på kysten, vet ingen, men båttypene må ha forandret seg gjennom tidene. På Østlandet, i Trøndelag og i Nordland reiste taterne vanligvis med hest og vogn. Reiserutene gikk gjennom flatbygdene, de sentrale dalførene og over fjellovergangene. Det var strabasiøse reiser over store avstander. Ofte kunne flere familier reise i følge. Om vinteren brukte taterne hest og slede. Om våren dro mange tatere ned til fjorden. Her byttet de ofte hestene i båt. Utover sommeren besøkte de skjærgården i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland, særlig på Helgelandskysten. Noen steder bærer navn som forteller at tatere la til der, som for eksempel «Taterstøa». En del tatere foretrakk imidlertid å benytte lokalbåten om sommeren. Om høsten solgte mange båtene igjen og kjøpte hester, som de reiste med i innlandet utover vinteren. Slik fantes det en viss årsrytme og en viss regional sammenheng i reiserutene. Mange tatere overnattet på skysstasjoner om vinteren. Noen av disse stasjonene hadde egne små stuer for reisende, såkalte «fantestuer», for eksempel på [[Fokkstua]] og [[Hjerkinn]] på Dovre. Fjellstuer kunne ha egne «fantesenger» for tatere. | ||
'''III'''. ''Opprinnelse''. Mange forskere har gjennom tidene vært opptatt av taternes opprinnelse. Noe sikkert svar har vi imidlertid ikke. Dertil er kildematerialet hittil for sparsomt. Samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] ( | '''III'''. ''Opprinnelse''. Mange forskere har gjennom tidene vært opptatt av taternes opprinnelse. Noe sikkert svar har vi imidlertid ikke. Dertil er kildematerialet hittil for sparsomt. Samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] (1817–1875) hevdet i sin bok ''Fante- eller landstrygerfolket i Norge'' i l850 at «fantefolket» opprinnelig besto av to stammer: «storvandringer» som han kalte tatere, og «småvandringer» eller «skøyere», også kalt «meltravere». Storvandringene mente E. Sundt var sigøynere, eller ætlinger av disse. Han begrunnet dette med likhetstrekk mht. levevis, næringsgrunnlag og språk. Dessuten hadde denne gruppen et mørkt og fremmed utseende. Småvandringenes opprinnelse var, ifølge E. Sundt, mer tvilsom. Denne stammen skilte seg ikke sterkt ut fra den norske befolkning hva utseende angikk. Deres reiser var av mindre omfang, og deres erverv hadde en annen karakter. Dessuten hadde språket deres andre røtter. Eilert Sundt antok at omstreifende personer mot slutten av middelalderen hadde bredt seg fra Tyskland over hele Vest- og Nord-Europa og også til Norge, og her hadde de blandet seg med innenlandske omstreifere. Slik oppsto gruppen «småvandringene». Disse to stammene, storvandringene og småvandringene, smeltet etter hvert mer og mer sammen, men bevisstheten om forskjellen var til stede. Det norske «fantefolket» skulle således, ifølge Eilert Sundt, være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske omstreifende personer. | ||
Senere forskere i hele Norden kom fram til andre resultater. Gjennom flere slektskapsstudier viste de at taterne ikke kunne stamme fra sigøynerne. I stedet la de vekt på sosiale mekanismer og påviste at de fleste personer og slekter som ble gransket bakover i tid, syntes å ha blitt utstøtt fra det etablerte samfunn av forskjellige årsaker (jamfør Kaspar Flekstad: ''Omstreifere og sigøynere.'' Aschehoug l949). | Senere forskere i hele Norden kom fram til andre resultater. Gjennom flere slektskapsstudier viste de at taterne ikke kunne stamme fra sigøynerne. I stedet la de vekt på sosiale mekanismer og påviste at de fleste personer og slekter som ble gransket bakover i tid, syntes å ha blitt utstøtt fra det etablerte samfunn av forskjellige årsaker (jamfør Kaspar Flekstad: ''Omstreifere og sigøynere.'' Aschehoug l949). | ||
| Linje 49: | Linje 49: | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
{{Bm}} | |||
[[Kategori: | [[Kategori:Romanifolkets historie og kultur|{{PAGENAME}}]] | ||