Likvidasjonsstyret for inndratte formuer: Forskjell mellom sideversjoner

Likvidasjonsstyret for inndratte formuer (vis kilde)

Sideversjonen fra 14. feb. 2018 kl. 12:43

1 131 byte lagt til , 14. feb. 2018

ingen redigeringsforklaring

Chris Nyborg (Cnyborg)

Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Veiledere, Administratorer

323 355

redigeringer

@@ Linje 14: / Linje 14: @@
 Jødiske hjem og bedrifter, omtalt som «jødebo», ble i utgangspunktet behandla på samme måte som konkursbo. Lister ble navn på de som fikk eiendom inndratt ble publisert i aviser, og spesielt i seksjonen «Offentlige kunngjøringer» i ''[[Fritt Folk (Oslo)|Fritt Folk]]''. De som eventuelt hadde krav til boet måtte melde inn dette. Gjenværende midler skulle i utgangspunktet tilfalle staten.
-Gjennom arbeidet med å kartlegge formuene etter krigen ble det åpenbart at en betydelig del av eiendommene gikk til personlig berikelse for ansatte i styret og for toppene i [[Nasjonal Samling]], ved at de kjøpte kunst, møbler, smykker og andre verdisaker til spottpris. Et eksempel på dette er [[Rolf Svinndal]]s overtakelse av [[Dressmagasinet (Oslo)|Dressmagasinet]] i Oslo. Rolf Svinndal og hans far [[Ludvig Svinndal]] drev i klesbransjen, og sistnevnte fikk overta Dressmagasinet og bestyre det på vegne av Likvidasjonsstyret. Han brukte lokalene som utsalgssted for varer som var beslaglagt fra 29 andre butikker i Oslo som var eid av jøder. Disse ble kjøpt opp til nedsatt pris, og så solgt til fullpris i et marked hvor det var knapphet på tekstiler. Dette innbrakte et overskudd på omkring 264&nbsp;000 kroner, hvorav bare 44&nbsp;000 ble tilbakebetalt etter krigen.
+Gjennom arbeidet med å kartlegge formuene etter krigen ble det åpenbart at en betydelig del av eiendommene gikk til personlig berikelse for ansatte i styret og for toppene i [[Nasjonal Samling]], ved at de kjøpte kunst, møbler, smykker og andre verdisaker til spottpris. Et eksempel på dette er styremedlem i Likvidasjonsstyret [[Rolf Carl Svinndal]]s overtakelse av [[Dressmagasinet (Oslo)|Dressmagasinet]] i Oslo. Rolf Svinndal og hans far [[Ludvig Svinndal]] drev i klesbransjen, og sistnevnte fikk overta Dressmagasinet og bestyre det på vegne av Likvidasjonsstyret. Han brukte lokalene som utsalgssted for varer som var beslaglagt fra 29 andre butikker i Oslo som var eid av jøder. Disse ble kjøpt opp til nedsatt pris, og så solgt til fullpris i et marked hvor det var knapphet på tekstiler. Dette innbrakte et overskudd på omkring 264&nbsp;000 kroner, hvorav bare 44&nbsp;000 ble tilbakebetalt etter krigen.
-De beslaglagte formuene ble også brukt til å drive kontoret. Styremedlemmene fikk en årslønn på 18&nbsp;000 kroner; til sammenlikning lå lektorlønna på samme tid på rundt 4000 kroner.
+De beslaglagte formuene ble også brukt til å drive kontoret. Styremedlemmene fikk en årslønn på 18&nbsp;000 kroner; til sammenlikning lå lektorlønna på samme tid på rundt 4000 kroner. De tildelte altså seg selv høy lønn for arbeidet, i tillegg til andre former for personlig berikelse.
-==Avdelinger==
+==Organisering og avdelinger==
-Likvidasjonsstyrets første hovedkontor var i en leilighet i [[Gardeveien (Oslo)|Gardeveien]] på [[Marienlyst]]. Denne var beslaglagt fra en jødisk familie. Våren 1943 flytta Oslo-kontoret ned til sentrum, til [[Grensen (Oslo)|Grensen]] 16. Det var på det meste omkring femti ansatte i Oslo.
+Likvidasjonsstyret hadde tre medlemmer: Formann [[Egil Reichborn-Kjennerud]] og styremedlemmene [[Rolf Carl Svinndal]] og [[Erik Berge (f. 1888)|Erik Berge]]. I tillegg hadde kontoret i Oslo på det meste femti ansatte. Blant personer som hadde sentrale roller kan nevnes bokholderne [[Håkon Høst]] og [[Arnt Torp]]. Førstnevnte var en tid fungerende leder for styret.
+Likvidasjonsstyrets første hovedkontor var i to leiligheter i [[Gardeveien (Oslo)|Gardeveien]] 2c på [[Marienlyst]]. Leiligheten i fjerde etasje var beslaglagt fra en jødisk familie: [[Isser Braude]] og [[Ella Braude]] samt deres to døtre. De hadde gått i dekning og overlevde krigen. Den i sjuende etasje tilhørte [[Charles Leimann]], som ogsåvar i dekning og kom seg unna med livet i behold.
+Våren 1943 flytta Oslo-kontoret ned til sentrum, til [[Grensen (Oslo)|Grensen]] 16.
 [[Likvidasjonstyrets kontor i Trondheim]] hadde omkring 25 ansatte.
@@ Linje 28: / Linje 32: @@
 I 1945 ble [[Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer]] oppretta med [[Per Helweg]] som direktør. Kontoret hadde ansvar for å spore opp beslagene og tilbakeføre dem til deres rettmessige eiere eller arvingene. Det sto ved krigens slutt omkring åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets konto. Av disse ble rundt en tredjedel brukt til å finansiere Tilbakeføringskontoret.
-Under Tilbakeføringskontorets arbeid ble ansatte og bobestyrere kartlagt, og kontorets funn kom inn i flere saker under [[rettsoppgjøret]]. Egil Reichborn-Kjennerud fikk en dom på ti års straffarbeid, mens en av de bobestyrerne som hadde hatt flest oppdrag, [[Knut Sigurd Kleppe]] i [[Bergen]], fikk en dom på dem års tvangsarbeid. Kleppe hadde vært aktiv inntil det siste, da han i mars 1945 krevde 500 kroner for arbeid med boet til [[Vilma Huszar]], som overlevde krigen.
+Under Tilbakeføringskontorets arbeid ble ansatte og bobestyrere kartlagt, og kontorets funn kom inn i flere saker under [[rettsoppgjøret]]. Egil Reichborn-Kjennerud fikk en dom på ti års straffarbeid, mens en av de bobestyrerne som hadde hatt flest oppdrag, [[Knut Sigurd Kleppe]] i [[Bergen]], fikk en dom på dem års tvangsarbeid. Kleppe hadde vært aktiv inntil det siste, da han i mars 1945 krevde 500 kroner for arbeid med boet til [[Vilma Huszar]], som overlevde krigen. De to andre styremedlemmene, Svinndal og Berge, ble også dømt. Svinndal ble dømt til fem års straffarbeid, personlig inndragning av 45&nbsp;000 kroner, selskapsinndragning av 18&nbsp;000 kroner og erstatning til [[Erstatningsdirektoratet]] på 15&nbsp;735 kroner. Berge ble dømt til fem års straffarbeid og inndragning på 25&nbsp;600 kroner. I 1953 ble inndragninga redusert til 46 kroner og 50 øre.
 ==Arkiv==