322 339
redigeringer
Lillestrøm: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
m
Teksterstatting – «[[Kategori:Skedsmo kommune» til «Kategori:Lillestrøm kommune [[Kategori:Skedsmo»
(Lenkeendringer, tillegg) |
m (Teksterstatting – «[[Kategori:Skedsmo kommune» til «Kategori:Lillestrøm kommune [[Kategori:Skedsmo») |
||
| (27 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Lillestrom.jpg|Lillestrøm ca. 1910-1920}} | <onlyinclude>{{thumb|Lillestrom.jpg|Lillestrøm ca. 1910-1920.|Akershusbasen.}}</onlyinclude> | ||
{{thumb|Lille Strøm gård.png|[[Lille Strøm gård]] i [[Rælingen]], jernbanesporet og [[Nitelva]] bak. Gården er idag borte.|[[Norsk Folkemuseum]]|1927}}<onlyinclude> | |||
'''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]]. | '''[[Lillestrøm]]''' vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbrukene]] og [[Lillestrøm stasjon|jernbanestasjonen]]. | ||
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[ | Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet [[1. sept.]] [[1854]] mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]], ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het [[Måsan]] etter all [[torvmose]]n som vokste her. Sletta tilhørte gårdene [[Kjeller (gård)|Kjeller]] og [[Sørum (Skedsmo)|Sørum]], og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og [[husmannsplassene på Måsan]]. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene [[Glomma]], [[Leira (elv)|Leira]] og [[Nitelva]] som rant ut i [[Øyeren]]. Innsjøen ble regulert i [[1861]], sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her. | ||
Lillestrøm var en del av [[Skedsmo kommune]] fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet [[Lillestrøm bygningskommune]]. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble [[Lillestrøm kommune]] slått sammen med Skedsmo igjen. [[13. juni]] [[1998]] fikk Lillestrøm bystatus.</onlyinclude> | Lillestrøm var en del av [[Skedsmo kommune]] fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet [[Lillestrøm bygningskommune]]. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble [[Lillestrøm kommune]] slått sammen med Skedsmo igjen. [[13. juni]] [[1998]] fikk Lillestrøm bystatus.</onlyinclude> | ||
| Linje 10: | Linje 11: | ||
==Navnet Lillestrøm== | ==Navnet Lillestrøm== | ||
{{thumb | Jernbanestasjonen.jpg | Lillestrøm stasjon i 1880-åra}} | {{thumb|Jernbanestasjonen.jpg|Lillestrøm stasjon i 1880-åra. Akershusbasen.}}18. januar [[1855]] ble det anlagt en jernbanestasjon på [[Hovedbanen]] til [[Eidsvoll]] like nedenfor tunet på [[Lille Strøm gård]] i [[Rælingen]], og stasjonen fikk navn etter gården: Lille Strøm Station. Etter ønske fra befolkningen i [[Solør]] og [[Odalen]] ble det bestemt å anlegge en jernbanelinje til [[Kongsvinger]]. Den fikk navnet [[Kongsvingerbanen]], og åpnet i [[1862]] med Kongsvinger som endestasjon. Det ble behov for å anlegge spordeler og flere skiftespor, noe det ikke var plass til ved Lille Strøm gård. Derfor ble det valgt å flytte stasjonen til Måsan på den andre siden av Nitelva. Samtidig ble [[Lillestrøm stasjon|stasjonen]] flyttet til samme sted. Da man ikke fant et passende navn til stasjonen, ble det bestemt å beholde det gamle. Det nye stedet som vokste fram ved jernbanen og sagbrukene, fikk navnet Lillestrøm etter navnet på stasjonen. | ||
==En ny kultur ble skapt== | ==En ny kultur ble skapt== | ||
De 458 innbyggerne som er registrert i folketellingen i 1865, kom fra 86 prestegjeld fra Levanger i nord | De 458 innbyggerne som er registrert i folketellingen i 1865, kom fra 86 prestegjeld fra Levanger i nord til Farsund i sør og Eidsberg i øst. 39 innflyttere kom fra ni byer i Sør-Norge. Stedet ble dermed en møteplass for ulike kulturer fra mange deler av landet. Det fantes ingen fellesskapsfølelse og fellesskapsformer her med rot i en faktisk fortid. En ny kultur vokste fram i miljøet som i de første årene i hovedsak var knyttet til sagbrukene og jernbanen, men som stadig fikk nye impulser fra yrkesgrupper med andre skikker og tenkemåter og som etter hvert befolket stedet. Kulturen hadde på denne måten et dynamisk preg ved at elementer i den ble fornyet innenfor nye rammer. | ||
Sted, kultur og identitet er nært knyttet sammen. I denne smeltedigelen som lokalsamfunnet Lillestrøm var med mennesker som på ulike måter ble knyttet sammen, som samhandlet og i mer eller mindre grad følte fellesskap med hverandre, oppstod det etter hvert en stedsidentitet. | Sted, kultur og identitet er nært knyttet sammen. I denne smeltedigelen som lokalsamfunnet Lillestrøm var med mennesker som på ulike måter ble knyttet sammen, som samhandlet og i mer eller mindre grad følte fellesskap med hverandre, oppstod det etter hvert en stedsidentitet. | ||
== Lillestrøm ble et industritettsted == | == Lillestrøm ble et industritettsted == | ||
{{thumb|Storgata (Lillestrøm).jpg|[[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]] i 1925|Akershusbasen.}} | |||
Lillestrøm ble ikke grunnlagt som [[ladested]] eller [[kjøpstad]], og det hemmet stedets utvikling. Først i [[1878]] ble det vedtatt at Lillestrøm skulle gjøres til egen [[bygningskommune]], dvs at tettstedet fikk et avgrenset sjølstyre. Fra da av vokste det fram et byliknende samfunn her. | Lillestrøm ble ikke grunnlagt som [[ladested]] eller [[kjøpstad]], og det hemmet stedets utvikling. Først i [[1878]] ble det vedtatt at Lillestrøm skulle gjøres til egen [[bygningskommune]], dvs at tettstedet fikk et avgrenset sjølstyre. Fra da av vokste det fram et byliknende samfunn her. | ||
En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. Da [[Leksikon: sagbruksprivilegier|sagbruksprivilegiene]] ble opphevet i [[1860]], kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra [[Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid på Lillestrøm. | En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. Da [[Leksikon: sagbruksprivilegier|sagbruksprivilegiene]] ble opphevet i [[1860]], kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra [[Fetsund Lenser]] slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt [[Norges første industrispor|industrispor]], inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid på Lillestrøm. | ||
Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbruk]] i Lillestrøm, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg. | Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store [[Sagbruk i Lillestrøm|sagbruk]] i Lillestrøm, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg. | ||
| Linje 77: | Linje 79: | ||
Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen. | Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen. | ||
{{thumb|Strommen.jpg| | {{thumb|Strommen.jpg|[[DS «Strømmen»]] ved Sandstangen brygge.|Akershusbasen.}} | ||
Folk kom også sjøveien hit. På [[Øyeren]] kom dampskipstrafikken i gang i [[1849]], og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, [[ | Folk kom også sjøveien hit. På [[Øyeren]] kom dampskipstrafikken i gang i [[1849]], og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, [[DS «Strømmen»]], ble satt i rute på Øyeren i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen. | ||
Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane. | Først i [[1880]] ble det bygd [[Veier i Lillestrøm|vei til Lillestrøm]]. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til [[Skedsmo kirke]] fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane. | ||
Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen telegrafist. | Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. [[Telegrafverket i Skedsmo|Lillestrøm telegrafstasjon]] ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen telegrafist. | ||
Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post | Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all [[Posthistorie i Skedsmo|postekspedering]] for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post | ||
==Hva levde folk av?== | ==Hva levde folk av?== | ||
{{thumb|Lillestrom_dampsag.jpg|Nitelvens Dampsag, Tandbergsaga, i 1870-åra}} | {{thumb|Lillestrom_dampsag.jpg|[[Nitelvens Dampsag]], Tandbergsaga, i 1870-åra.|Akershusbasen.}} | ||
Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga (Lillestrøm)|Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra [[Brandval]] i [[Solør]]. I 1860 stod [[Ekelund Dampsag (Lillestrøm)|Ekelund Dampsag]], eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra [[Ringerike]]. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene. | Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var [[Brandvalsaga (Lillestrøm)|Brandvalsaga]] i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra [[Brandval]] i [[Solør]]. I 1860 stod [[Ekelund Dampsag (Lillestrøm)|Ekelund Dampsag]], eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier [[Engebret Tandberg]] fra [[Ringerike]]. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene. | ||
| Linje 201: | Linje 203: | ||
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligene (Lillestrøm)|Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum. | Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, [[Brandvalboligene (Lillestrøm)|Brandvalboligen]], bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum. | ||
{{thumb|Brandvollboligen.jpg| | {{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvalbygningen - en av de eldste arbeiderboligene.|Akershusbasen.}} | ||
Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege [[Hans Fredrik Hammerich Henschien]] påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, også medvirket til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene. | Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege [[Hans Fredrik Hammerich Henschien]] påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, også medvirket til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene. | ||
Sagbrukene kunne stå i ro opptil fem måneder i året, fra desember til månedsskiftet april-mai. Sagbrukseieren satte vanligvis folk til annet arbeid, men det kunne være vanskelig å sysselsette alle arbeiderne. Lønna for det de gjorde nå, var lavere enn ellers, og dermed oppstod det fattigdom. Jernbanen derimot stod aldri stille, de statsansatte arbeiderne unngikk arbeidsledighet og dessuten hadde de høyere lønninger enn sagbruksarbeiderne. Noe annet som skapte et fattigdomsproblem, var at handelsmennene holdt høye priser. Arbeidere dyrket derfor poteter og andre landbruksprodukter der det lot seg gjøre. | Sagbrukene kunne stå i ro opptil fem måneder i året, fra desember til månedsskiftet april-mai. Sagbrukseieren satte vanligvis folk til annet arbeid, men det kunne være vanskelig å sysselsette alle arbeiderne. Lønna for det de gjorde nå, var lavere enn ellers, og dermed oppstod det fattigdom. Jernbanen derimot stod aldri stille, de statsansatte arbeiderne unngikk arbeidsledighet og dessuten hadde de høyere lønninger enn sagbruksarbeiderne. Noe annet som skapte et fattigdomsproblem, var at handelsmennene holdt høye priser. Arbeidere dyrket derfor poteter og andre landbruksprodukter der det lot seg gjøre. | ||
Hvordan det var å bo i de store arbeiderbrakkene eller andre bolighus, kan en lese om i denne [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Kjeldearkiv:Boforhold_i_Lillestrøm_på_1800-tallet| minneteksten]. | |||
==Lillestrøm hadde bruksskole== | ==Lillestrøm hadde bruksskole== | ||
| Linje 270: | Linje 274: | ||
Den største sosialgruppa var arbeiderklassen, mellomklassen var liten og det fantes ikke overklasse her. | Den største sosialgruppa var arbeiderklassen, mellomklassen var liten og det fantes ikke overklasse her. | ||
==Se også== | |||
*[[Lillestrøm bygningskommune]] | |||
*[[Lillestrøm kommune (1908-1962)]] | |||
==Kilder== | ==Kilder== | ||
| Linje 276: | Linje 284: | ||
===Digital kilde=== | ===Digital kilde=== | ||
* [http://digitalarkivet.no/ | * [http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/sok/1865/38019 Folketelling 1865 for Skedsmo prestegjeld] | ||
===Ekstern lenke=== | ===Ekstern lenke=== | ||
| Linje 282: | Linje 290: | ||
===Litteratur=== | ===Litteratur=== | ||
* [[Hals, Harald]]: ''Lillestrøms historie''. | *[[Harald Hals|Hals, Harald (1934)]]: ''Lillestrøms historie. I.'' Lillestrøm 1978. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011082520002}}. | ||
*[[Harald Hals|Hals, Harald (1934)]]: ''Lillestrøms historie. II.'' Lillestrøm 1978. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011082520001}}. | |||
* Helle, Knut m. fl.: ''Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.'' Oslo 2006. | * Helle, Knut m. fl.: ''Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.'' Oslo 2006. | ||
* Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie.'' | *[[Haavelmo, Halvor]]: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind I.'' Oslo 1929. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2012101106027}}. | ||
* Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind III''. Oslo 1950-1952. [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050708027 Digital utgave] | |||
* Lindbæck, Odd m. fl.: ''Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie.'' Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrømfondet. Lillestrøm 2000. | * Lindbæck, Odd m. fl.: ''Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie.'' Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrømfondet. Lillestrøm 2000. | ||
* Nordanger | * [[Knut Monsen Nordanger|Nordanger, Knut Monsen]]: ''Lillestrøm.'' Et tilbakeblikk i anledning kommunens 25 års jubileum. Oslo 1933. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013100208028}}. | ||
* Sjøholt, Petter: «Stasjonsbyen». I Winge, Harald og Liv Marthinsen (red.): ''Bygdesamfunnet - en sammensatt helhet''. Oslo 1991. | * Sjøholt, Petter: «Stasjonsbyen». I Winge, Harald og Liv Marthinsen (red.): ''Bygdesamfunnet - en sammensatt helhet''. Oslo 1991. | ||
* Sørheim, Thor: | * [[Thor Sørheim|Sørheim, Thor]]: [[Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg]]. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2014010808037}}. | ||
*[[Våge, Nils Steinar]]: «Florø og Lillestrøm: To byar med røter i 1860-åra.» I: ''Floraminne. Årsskrift 2008.'' | |||
*Våge, Nils Steinar: «Florø og Lillestrøm: To byar med røter i 1860-åra.» I: ''Floraminne. Årsskrift 2008.'' | |||
[[Kategori:Lillestrøm| ]] | [[Kategori:Lillestrøm| ]] | ||
[[Kategori:Skedsmo | [[Kategori:Lillestrøm kommune]] | ||
[[Kategori:Skedsmo]] | |||
[[Kategori:Romerike]] | [[Kategori:Romerike]] | ||
[[Kategori:Tettsteder]] | |||
{{F2}} | {{F2}} | ||
<!--Malen Ikke kommune hindrer at artikkelen kommer inn på Forside:Skedsmo, da den ligger fast der--> | <!--Malen Ikke kommune hindrer at artikkelen kommer inn på Forside:Skedsmo, da den ligger fast der--> | ||
{{Ikke kommune}} | {{Ikke kommune}} | ||