Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ref. Bokhylla
(→Litteratur: bokhytllalenke) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Ref. Bokhylla) |
||
| (16 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Ljåsmeder fra Tinn.jpg|Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke.|Ukjent / Telemark fylkesmuseum}} | <onlyinclude>{{thumb|Ljåsmeder fra Tinn.jpg|Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke.|Ukjent / Telemark fylkesmuseum}} | ||
'''[[Ljåsmiing i Tinn|Ljåsmiing]]''' ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i [[Tinn]]. Ved siden av [[Hornindal]] i [[Nordfjord]] var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Smedene i | '''[[Ljåsmiing i Tinn|Ljåsmiing]]''' ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i [[Tinn]]. Ved siden av [[Hornindal]] i [[Nordfjord]] var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i [[Gudbrandsdalen]], på [[Nordmøre]] og i [[Trøndelag]], ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av [[Sørlandet]], [[Østlandet]] og store deler av [[Vestlandet]].</onlyinclude><ref>''Norig'' 17.01.1919, Hasund 1997: s. 65. Sigvald Hasunds artikkel ble opprinnelig trykt i landbruksbladet ''Frøi. Ugeskrift for Norges jordbrug og dets binæringer'', Kristiania 1907</ref><onlyinclude> Bare i [[Bergen]] regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge [[Leksikon:Amtmann|amtmannen]]. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av [[Mellomkrigstida|mellomkrigsåra]], ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter [[annen verdenskrig]] gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein.</onlyinclude> | ||
== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? == | == Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? == | ||
Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f | Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk. | ||
Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent stangjern fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref> | Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent stangjern fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref> | ||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
== Tre legendariske smeder == | == Tre legendariske smeder == | ||
Det er fortsatt uklart hvorfor smedmiljøet i Tinn tok i bruk boraks tidligere enn andre miljøer. En hypotese som både [[Rikard Berge]], Fæhn og Holte støtter, er at kunnskapene om boraksteknikken spredte seg i bygda med utgangspunkt i Olav Olavsson «Plaga», som bodde på plassen [[Kasen]] under [[Nappegard]] på Hovinheia. Olav er utvilsomt en historisk person, men i den muntlige tradisjonen har han også antatt nærmest mytiske trekk som den tinnske smedkunstens opphavsmann.<ref>Berge 1926: s. 510, Fæhn og Holte 1987: s. 12ff.</ref> Fortellingene om Olav er fargerike og vanskelige å verifisere. Et par tradisjonsutsagn er særlig relevante i vår sammenheng: For det første at Olav brukte «ei smyrju som han heldt for seg sjølv.»<ref>Berge 1926: s. 509.</ref> For det andre at Olav «hadde vore i Engelland og lært kunsti.» Med utgangspunkt i disse påstandene formulerer Fæhn og Holte en toleddet tese om at smurningen tradisjonen nevner må ha vært basert på flussmiddelet boraks (det virker ganske sannsynlig) og at Olav lærte seg denne kunsten av engelske knivsmeder (det virker noe mer dristig). Men som forfatterne påpeker, kan også andre og mer nærliggende hypoteser tenkes, for eksempel at «Slaggen» lærte seg den nye sveiseteknikken ved et de mange lokale, metallurgiske kunnskapsmiljøene knyttet til jernverkene i Nedre Telemark.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 14.</ref> | Det er fortsatt uklart hvorfor smedmiljøet i Tinn tok i bruk boraks tidligere enn andre miljøer. En hypotese som både [[Rikard Berge]], Fæhn og Holte støtter, er at kunnskapene om boraksteknikken spredte seg i bygda med utgangspunkt i [[Olav Olavsson «Plaga»]], som bodde på plassen [[Kasen]] under [[Nappegard]] på Hovinheia. Olav er utvilsomt en historisk person, men i den muntlige tradisjonen har han også antatt nærmest mytiske trekk som den tinnske smedkunstens opphavsmann.<ref>Berge 1926: s. 510, Fæhn og Holte 1987: s. 12ff.</ref> Fortellingene om Olav er fargerike og vanskelige å verifisere. Et par tradisjonsutsagn er særlig relevante i vår sammenheng: For det første at Olav brukte «ei smyrju som han heldt for seg sjølv.»<ref>Berge 1926: s. 509.</ref> For det andre at Olav «hadde vore i Engelland og lært kunsti.» Med utgangspunkt i disse påstandene formulerer Fæhn og Holte en toleddet tese om at smurningen tradisjonen nevner må ha vært basert på flussmiddelet boraks (det virker ganske sannsynlig) og at Olav lærte seg denne kunsten av engelske knivsmeder (det virker noe mer dristig). Men som forfatterne påpeker, kan også andre og mer nærliggende hypoteser tenkes, for eksempel at «Slaggen» lærte seg den nye sveiseteknikken ved et de mange lokale, metallurgiske kunnskapsmiljøene knyttet til jernverkene i Nedre Telemark.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 14.</ref> | ||
Som nevnt er Olav Olavsons minne myteomspunnet. Kanskje er det rimelig å betrakte fortellingene om ham nærmest som «opphavssagn» som har til hensikt å forklare hvorfor smednæringa overhodet vokste fram i Tinn. På historisk sikrere grunn er vi når det gjelder smedgenerasjonen etter Olav. To personer utmerket seg her. Den ene var | Som nevnt er Olav Olavsons minne myteomspunnet. Kanskje er det rimelig å betrakte fortellingene om ham nærmest som «opphavssagn» som har til hensikt å forklare hvorfor smednæringa overhodet vokste fram i Tinn. På historisk sikrere grunn er vi når det gjelder smedgenerasjonen etter Olav. To personer utmerket seg her. Den ene var [[Gunnleik Eilivsson Vatneliden]] (1792-1858), den andre [[Geirmund Gunnulfson Bakliden]](1774-1850). Tomas Lurås forteller om den førstnevnte at han er kjent som «far» til smedene i Tinn.<ref>Lurås 1965: s. 111.</ref> I alle fall hadde Gunleik en rekke læregutter, og omkring ham utviklet det seg et miljø av smeder, de fleste med tilknytning til Tinn. Ulike kilder kobler også Gunleik til den viktige boraksteknikken, men hvor og hvordan han lærte den forblir like uklart som tilfellet er for Olav Olavson Plagas vedkommende. Noen hevder at en svensk fant var læremesteren, andre at han leste seg til (!) metoden i en publikasjon han skaffet seg.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 15.</ref> Den siste versjonen gjengis av Sigvald Hasund, som i forbindelse med sin landbruksforskning intervjuet flere ljåsmeder i Tinn omkring 1906. En av dem – Halvor Olsen Rollag (1825-1917), som var 81 år gammel da intervjuet ble gjennomført – fortalte at han sjøl var opplært av Gjermund «smed», Gunleiks eldre samtidige. Halvor Olsen nevnte også at Gjermund Gunnulfsen Baklien var en av de første som kommersialiserte og markedsførte ljåproduktene fra Tinn utenfor bygdelagets grenser: | ||
{{sitat|(… ) jeg var bare ungdommen da jeg første gangen var med en mand, som hed Gjermund smed, til Vestlandet med ljaa; han havde lært av Vatnelia’en, og denne reise var en av de allerførste, tinndølerne foretog med ljaa vestover.<ref>Berge 1997: s. 66.</ref>}} | {{sitat|(… ) jeg var bare ungdommen da jeg første gangen var med en mand, som hed Gjermund smed, til Vestlandet med ljaa; han havde lært av Vatnelia’en, og denne reise var en av de allerførste, tinndølerne foretog med ljaa vestover.<ref>Berge 1997: s. 66.</ref>}} | ||
| Linje 61: | Linje 61: | ||
== Nedgangstider: Ekstern og intern konkurranse == | == Nedgangstider: Ekstern og intern konkurranse == | ||
Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn. Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 70.</ref> Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet Tinn | {{sitat|No hev maskinindustrien gripe tynande inn her og, og maskinkramet fyller alle buder. Men folk som skyner seg paa ein god ljaa vil framleis tinga tinndøljaaen, den beste ljaaen som framleis vert laga i landet.<ref>''Norig'' 17.01.1919.</ref>}}Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn. Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 70.</ref> Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet [[Tinn Smedforening]] for å kunne ivareta sine interesser. Foreningens hovedformål var å regulere prisene på ljåer gjennom prissamarbeid. Allerede på første møte ble produsentene enige om gitte priser på produktene, og det ble også vedtatt strenge sanksjoner mot medlemmer som brøt samarbeidet. Ved siden av prisereguleringene forsøkte foreningen også å få hand om omsetningen av ljåbladene, både gjennom avtaler med forhandlere og med salgsagenter. Foreningen i Tinn var dessuten med på å etablere en landssammenslutning – Ljåsmedenes Landsforening – som ble stiftet i 1921. Bakgrunnen for den nasjonale organisasjonen var også todelt: Dels var den diktert av konkurransen fra fabrikkene, dels av den innbyrdes konkurransen mellom smeder fra forskjellige distrikter. Fæhn og Holte hevder at det var foreningen i Tinn som dannet forbilde for landssammenslutningen. Formålet til landsforeningen var også sammenfallende med foreningen i Tinn: «Ljaasmedenes forening har til oppgave at faa i stand et forstaaelsesfuldt samarbeid mellem samtlige ljaasmeder inden landet for derigjennem at kunne lette denne industris trivsel og fremgang.»<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 80.</ref> | ||
Både lokalforeningen i Tinn og landsforeningen fikk imidlertid kortvarig betydning. Allerede i 1924 ble landsforeningen oppløst etter en konflikt om «ufin konkurranse» medlemmene i mellom.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 82.</ref> Foreningen i Tinn gikk i oppløsning bare to år seinere, på tross av at medlemstallet hele tida hadde ligget nokså konstant på 35-40 personer. Foreningen ble seinere forsøkt gjenopplivet, men uten at det lyktes. Smednæringa i Tinn klarte seg forholdsvis bra gjennom mellomkrigsåra. Men etter krigen var det slutt, sjøl om det så seint som på midten av 1980-tallet fantes noen få yrkesutøvere igjen. | Både lokalforeningen i Tinn og landsforeningen fikk imidlertid kortvarig betydning. Allerede i 1924 ble landsforeningen oppløst etter en konflikt om «ufin konkurranse» medlemmene i mellom.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 82.</ref> Foreningen i Tinn gikk i oppløsning bare to år seinere, på tross av at medlemstallet hele tida hadde ligget nokså konstant på 35-40 personer. Foreningen ble seinere forsøkt gjenopplivet, men uten at det lyktes. Smednæringa i Tinn klarte seg forholdsvis bra gjennom mellomkrigsåra. Men etter krigen var det slutt, sjøl om det så seint som på midten av 1980-tallet fantes noen få yrkesutøvere igjen. | ||
== Oppsummering: Hypotetiske forklaringsmodeller – behov for mer forskning == | == Oppsummering: Hypotetiske forklaringsmodeller – behov for mer forskning == | ||
Innledningsvis nevnte vi at det er vanskelig å gi én bestemt forklaring på hvorfor smednæringa i Tinn ble så stor og betydningsfull i løpet av 1800-tallet. Thomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte opererer alle med sammensatte eller komplekse forklaringer, det vil si forklaringer der flere nivåer trekkes inn; både geografiske, økonomiske, sosiale og kulturelle momenter drøftes og veies inn i helheten. Samtidig argumenterer både Lurås på den ene sida og Fæhn og Holte på den andre for at det er ett nivå som dominerer, det vil si at ett nivå overbestemmer og gir de andre faktorene plass og posisjon innenfor helheten. Forklaringene deres er med andre ord både sammensatte og bestemte. For Lurås er dette overstyrende momentet naturforholdene, forstått som en økologisk relasjon, en relasjon mellom natur og menneske, natur og samfunn. Naturforholdene la grunnlaget for et økonomisk system der jordbruksnæringa utgjorde en basis, men en utilstrekkelig basis, som gjorde at befolkningen hele tida var avhengig av å etablere ulike typer av kombinasjoner mellom jordbruket og andre næringer. Ljåsmiinga var 1800-tallets fremste uttrykk for dette historisk bestemte økonomiske systemet. For Fæhn og Holte er det derimot den tradisjonsbestemt kunnskapskulturen som gir ljåsmiinga kontekst og overbestemmende forklaring. Med utgangspunkt i dette sosiale og kulturelle miljøet vokser det fram en rekke unike personligheter («bygdegenier»), som Olav Olsen «Plaga», Gunleik E. Vatnelien og Gjermund Smed. Ved siden av dette legger Fæhn og Holte vekt på momenter som Tinns geografiske posisjon langs eldgamle handelsruter mellom Østlandet og Vestlandet, og videre framheves de kommersielle systemene som Tinn-smedene sjøl og andre aktører var i stand til å etablere. | Innledningsvis nevnte vi at det er vanskelig å gi én bestemt forklaring på hvorfor smednæringa i Tinn ble så stor og betydningsfull i løpet av 1800-tallet. Thomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte opererer alle med sammensatte eller komplekse forklaringer, det vil si forklaringer der flere nivåer trekkes inn; både geografiske, økonomiske, sosiale og kulturelle momenter drøftes og veies inn i helheten. Samtidig argumenterer både Lurås på den ene sida og Fæhn og Holte på den andre for at det er ett nivå som dominerer, det vil si at ett nivå overbestemmer og gir de andre faktorene plass og posisjon innenfor helheten. Forklaringene deres er med andre ord både sammensatte og bestemte. For Lurås er dette overstyrende momentet naturforholdene, forstått som en økologisk relasjon, en relasjon mellom natur og menneske, natur og samfunn. Naturforholdene la grunnlaget for et økonomisk system der jordbruksnæringa utgjorde en basis, men en utilstrekkelig basis, som gjorde at befolkningen hele tida var avhengig av å etablere ulike typer av kombinasjoner mellom jordbruket og andre næringer. Ljåsmiinga var 1800-tallets fremste uttrykk for dette historisk bestemte økonomiske systemet. For Fæhn og Holte er det derimot den tradisjonsbestemt kunnskapskulturen som gir ljåsmiinga kontekst og overbestemmende forklaring. Med utgangspunkt i dette sosiale og kulturelle miljøet vokser det fram en rekke unike personligheter («bygdegenier»), som Olav Olsen «Plaga», Gunleik E. Vatnelien og Gjermund Smed. Ved siden av dette legger Fæhn og Holte vekt på momenter som Tinns geografiske posisjon langs eldgamle handelsruter mellom Østlandet og Vestlandet, og videre framheves de kommersielle systemene som Tinn-smedene sjøl og andre aktører var i stand til å etablere. | ||
Forklaringsmodellene til lokalhistorikerne skiller seg kategorisk fra hverandre: Lurås satser på en hovedsakelig materiell og strukturell forklaring, mens Fæhn og Holte former en stort sett sosial, kulturell og aktørorientert. Forklaringene er neppe gjensidig utelukkende, men for å komme nærmere en helhetlig og bestemt forklaring på oppkomsten og framveksten til smednæringa i Tinn er det nødvendig med mer forskning og spesielt er det viktig å undersøke og analysere det empiriske materialet nærmere. En rekke spørsmål står uavklart: Når oppsto næringa? Hva var drivkreftene bak? Når skjedde overgangen fra salg på hjemmemarkedet til salg utenbygds? Hvilken rolle spilte enkeltaktørene, smedene, markedsførerne, selgerne? Og hvorfor maktet ingen av de mange produsentene i Tinn overgangen fra hjemmeproduksjon til industriell fabrikkproduksjon, slik for eksempel tilsvarende produsenter – som Brødrene Øyo eller R. Brusletto & Sønner i Hol – maktet å gjennomføre?<ref>Om utviklinga fra handverksmessige ljåsmier til jernvarefabrikker i Hol kommune, Buskerud, se Solhjell 2000: s. 204-218.</ref> | Forklaringsmodellene til lokalhistorikerne skiller seg kategorisk fra hverandre: Lurås satser på en hovedsakelig materiell og strukturell forklaring, mens Fæhn og Holte former en stort sett sosial, kulturell og aktørorientert. Forklaringene er neppe gjensidig utelukkende, men for å komme nærmere en helhetlig og bestemt forklaring på oppkomsten og framveksten til smednæringa i Tinn er det nødvendig med mer forskning og spesielt er det viktig å undersøke og analysere det empiriske materialet nærmere. En rekke spørsmål står uavklart: Når oppsto næringa? Hva var drivkreftene bak? Når skjedde overgangen fra salg på hjemmemarkedet til salg utenbygds? Hvilken rolle spilte enkeltaktørene, smedene, markedsførerne, selgerne? Og hvorfor maktet ingen av de mange produsentene i Tinn overgangen fra hjemmeproduksjon til industriell fabrikkproduksjon, slik for eksempel tilsvarende produsenter – som [[Brødrene Øyo]] eller [[R. Brusletto & Sønner]] i Hol – maktet å gjennomføre?<ref>Om utviklinga fra handverksmessige ljåsmier til jernvarefabrikker i Hol kommune, Buskerud, se Solhjell 2000: s. 204-218.</ref> | ||
== Referanser == | == Referanser == | ||
| Linje 74: | Linje 74: | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926. | *Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2010053106107}} | ||
*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953. | *Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2015042306015}} | ||
*Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU. | *Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU. | ||
*Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}. | *Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}. | ||
*Hasund, Sigvald, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', nr. 18/1997. | *Hasund, Sigvald, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', nr. 18/1997. | ||
*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. | *Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2007112704039}}. | ||
*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965. | *Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965. | ||
*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. | *Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013082205043}} | ||
*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987. | *Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2018022807004}} | ||
*Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}. | *Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}. | ||
*Tobiassen, Anna Helene, ''Smeden i eldre tid'', Universitetsforlaget 1981. | *Tobiassen, Anna Helene, ''Smeden i eldre tid'', Universitetsforlaget 1981. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2007062704009}} | ||
[[Kategori:Industri og handverk]] | [[Kategori:Industri og handverk]] | ||
[[Kategori:Tinn kommune]] | [[Kategori:Tinn kommune]] | ||
{{F2}} | {{F2}} | ||
{{bm}} | |||
{{ikke koord}} | |||