Ljåsmiing i Tinn

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke.
Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum

Ljåsmiing ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet.[1] Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein.

Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn?

Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren Sigvald Hasund.[2] I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på slipesteiner i Norge på overgangen til 1800-tallet.[3] Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent stangjern fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren Kåre Olav Solhjell.[4] Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.[5]

Ulike forklaringsmomenter

Slik var situasjonen på nasjonalt plan ved begynnelsen av 1800-tallet. Hovedspørsmålet i det følgende er hvorfor så mange bønder nettopp i Tinn utnyttet situasjonen til å bli profesjonelle ljåsmeder? Som nevnt ovenfor, er det umulig å gi en entydig eller enstrenget forklaring på dette. Med enstrenget forklaring mener vi en forklaring som viser at det er én årsaksfaktor som utgjør den dominerende drivkraften bak prosessen.[6] I det følgende vil vi i stedet presentere to forklaringsforsøk som begge opererer på flere plan. Vi vil også forsøke å vise de funksjonelle koplingene mellom de ulike planene eller nivåene. Målet er å plassere de ulike nivåene i forhold til hverandre og vurdere om det er ett av dem som dominerer de andre, og dermed bestemmer deres plass i helheten. Grunnlaget for den følgende undersøkelsen er i første rekke publikasjonene til lokalhistorikere med tilknytning til Tinn, særlig må vi nevne Tinn-historikerne Tomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte. Men i tillegg har også enkelte andre forskere gitt verdifulle bidrag, spesielt landbrukshistorikeren Sigvald Hasund og folkeminnesamleren Rikard Berge. Hvis vi skal gi en kort og generalisert sammenfatning av de viktigste årsakene som disse historikerne har påpekt, må vi legge vekt på følgende hovedfaktorer: Det eksisterte et særpreget samspill mellom menneske og natur i Tinn; det fantes en sterk og erfaringsbasert smedtradisjon; bygda hadde mange dyktige og originale enkeltaktører; det ble tidlig etablert et aktivt og differensiert salgs- og markedsføringsapparat. I det følgende skal vi redegjøre for hvert enkelt av disse temaene, deretter skal vi drøfte de mulige sammenhengene mellom dem og til slutt undersøke om ett av dem kan sies å dominere eller overbestemme de andre.

To hovedforklaringer: Økologi og økonomi eller kunnskapstradisjoner og unike aktører?

Ingen lokalhistoriker i Tinn har sterkere enn Tomas Lurås argumentert for at det var naturforholdene i bygda som la grunnlaget for at ljåsmiinga ble en så viktig attåtnæring på 1800-tallet: «Når ljåsmiinga kom til å få ein veldig gullalder nettopp i Tinn, lyt ein vel i første rekkje søkja grunnen til dette i naturtilhøva her», hevder Lurås.[7] Det var lang tradisjon i Tinn for at bøndene kombinerte jordbruk med andre former for næringsvirksomhet, som jakt, fiske og ulike typer av utmarksbasert næringsvirksomhet. Lurås argumenterer for denne tesen ved å vise til at antallet bygdesmeder var størst i de områdene av bygda der jordbruksforholdene var mest marginale: «Noko som i høg grad styrker denne teorien, er den tydlege tendensen vi finn, til at de lengre opp mot fjellet ein kjem, di tettare med smedar vert det. Sjølsagt var det nettopp på slike steder at livsgrunnlaget var knappest og behovet for tilleggsinntekter størst», påpeker Lurås. Fra disse marginalområdene oppe ved fjellgrensa spredte smedkunsten seg ned til de rikere områdene av bygda «då folk såg kor god avsetnad storsmedane fekk på vara si.» Lurås tese er altså todelt: Først utviklet det seg et miljø av ljåsmeder i de meste perifere jordbruksområdene, som for eksempel Tinn Austbygd og Tessungdalen. Seinere spredte virksomheten seg til andre deler av bygda, fordi det ble effektivt kommunisert blant bygdefolket hvor stort økonomisk utbytte salget av ljåer gav bygdesmedene.

Tesen til Lurås rekker et stykke på vei mot en forklaring, men noen viktige spørsmål forblir ubesvarte. Blant annet: Det var mange steder i Norge som hadde lignende naturforhold og tilsvarende sosiale og materielle tilhøve som Tinn. Hvorfor var det primært i Tinn at bøndene satset på ljåproduksjon? Tore Fæhn og Sigmund Holte har i forlengelsen av dette problemet argumentert for at den lokale kunnskapskulturen var en vel så viktig faktor som naturforholdene. For eksempel er det rimelig å tro, hevder Fæhn og Holte, at smedene i Tinn lærte seg en ny sveisemetode på slutten av 1700-tallet, såkalt «brunsveising», som innebar at jern og stål kunne smis sammen ved lavere temperatur enn tilfellet var med den dominerende metoden, «sandsveising».[8] Nøkkelen til den nye teknikken var visstnok flussmiddelet, boraks – eller «buras», som det ble kalt lokalt – som ble smurt på metallet for å gjøre det om til lettsmeltelig slagg. Den nye teknikken var særlig viktig ved framstilling av eggredskaper som kniv og ljå, fordi eggredskapenes kvalitet ble dårligere ved for sterk varme. Smedene i Tinn lærte seg denne nye og bedre teknikken tidligere enn andre bygdesmeder. Denne kompetansen ga dem en konkurransemessig fordel, som gjorde at de bedre enn andre smeder kunne utnytte de mulighetene som bød seg da de billige slipesteinene kom på markedet ved inngangen til 1800-tallet.[9]

Tre legendariske smeder

Det er fortsatt uklart hvorfor smedmiljøet i Tinn tok i bruk boraks tidligere enn andre miljøer. En hypotese som både Rikard Berge, Fæhn og Holte støtter, er at kunnskapene om boraksteknikken spredte seg i bygda med utgangspunkt i Olav Olavsson «Plaga», som bodde på plassen Kasen under Nappegard på Hovinheia. Olav er utvilsomt en historisk person, men i den muntlige tradisjonen har han også antatt nærmest mytiske trekk som den tinnske smedkunstens opphavsmann.[10] Fortellingene om Olav er fargerike og vanskelige å verifisere. Et par tradisjonsutsagn er særlig relevante i vår sammenheng: For det første at Olav brukte «ei smyrju som han heldt for seg sjølv.»[11] For det andre at Olav «hadde vore i Engelland og lært kunsti.» Med utgangspunkt i disse påstandene formulerer Fæhn og Holte en toleddet tese om at smurningen tradisjonen nevner må ha vært basert på flussmiddelet boraks (det virker ganske sannsynlig) og at Olav lærte seg denne kunsten av engelske knivsmeder (det virker noe mer dristig). Men som forfatterne påpeker, kan også andre og mer nærliggende hypoteser tenkes, for eksempel at «Slaggen» lærte seg den nye sveiseteknikken ved et de mange lokale, metallurgiske kunnskapsmiljøene knyttet til jernverkene i Nedre Telemark.[12]

Som nevnt er Olav Olavsons minne myteomspunnet. Kanskje er det rimelig å betrakte fortellingene om ham nærmest som «opphavssagn» som har til hensikt å forklare hvorfor smednæringa overhodet vokste fram i Tinn. På historisk sikrere grunn er vi når det gjelder smedgenerasjonen etter Olav. To personer utmerket seg her. Den ene var Gunnleik Eilivsson Vatneliden (1792-1858), den andre Geirmund Gunnulfson Bakliden(1774-1850). Tomas Lurås forteller om den førstnevnte at han er kjent som «far» til smedene i Tinn.[13] I alle fall hadde Gunleik en rekke læregutter, og omkring ham utviklet det seg et miljø av smeder, de fleste med tilknytning til Tinn. Ulike kilder kobler også Gunleik til den viktige boraksteknikken, men hvor og hvordan han lærte den forblir like uklart som tilfellet er for Olav Olavson Plagas vedkommende. Noen hevder at en svensk fant var læremesteren, andre at han leste seg til (!) metoden i en publikasjon han skaffet seg.[14] Den siste versjonen gjengis av Sigvald Hasund, som i forbindelse med sin landbruksforskning intervjuet flere ljåsmeder i Tinn omkring 1906. En av dem – Halvor Olsen Rollag (1825-1917), som var 81 år gammel da intervjuet ble gjennomført – fortalte at han sjøl var opplært av Gjermund «smed», Gunleiks eldre samtidige. Halvor Olsen nevnte også at Gjermund Gunnulfsen Baklien var en av de første som kommersialiserte og markedsførte ljåproduktene fra Tinn utenfor bygdelagets grenser:

(… ) jeg var bare ungdommen da jeg første gangen var med en mand, som hed Gjermund smed, til Vestlandet med ljaa; han havde lært av Vatnelia’en, og denne reise var en av de allerførste, tinndølerne foretog med ljaa vestover.[15]

Halvor aksentuerer i intervjuet at dette var første reise vestover. Han var 16 år den gangen, så reisen må ha funnet sted omkring 1840. Men allerede før Gjermund dro vestover, hadde han og andre tinndøler tjent gode penger på å selge ljåer i og utenfor Tinn. I alle fall hvis vi skal tro Rikard Berges skildring av Gjermunds personlige økonomi. Allerede på begynnelsen av 1800-tallet hadde Gjermund Smed opparbeidet seg en formue gjennom salg av ljåblad. Fra 1807 til 1812 sank imidlertid pengeverdien katastrofalt, og da regjeringen ved nyttårstider 1813 gjennomførte en fullstendig sanering av pengestellet, mistet Gjermund sin formue. Noen tunge år fulgte, men da han for alvor begynte å produsere og selge ljåblader på nytt, klarte han igjen å skaffe seg en liten formue, forteller Berge:

Daa pengenedslage kom, hadde han smida seg opp til eigar av 1100 dalar i pengar. So vart han blakk og attaat so umoda at han i tri aar drakk upp alt han tente. Men so tok han til aa arbeide og spara paa ny frisk, drog av stad med ljaa og kom att med hestar, so han hadde tent uppatt dei 1100 dalarane fyrr han gifte seg; han var daa uti aari. For pengane kaupte han nørdre Rude.[16]

Andre forklaringsmomenter (I): Markedsføring og salg

Gjermunds eksempel er interessant av minst to grunner. For det første viser det hvilket stort økonomisk potensial som lå i smednæringa, og som gjorde næringa og smedyrket attraktivt. Rekrutteringa til yrket var sterk på 1800-tallet og holdt seg høy fram til begynnelsen av 1900-åra. Nesten annen hver gard ble involvert i ljåsmiing, forteller Rikard Berge.[17] Dette er sikkert en mild overdrivelse, men røper i alle fall at virksomheten fikk stort omfang. Sentrum var nok fortsatt Tinn Austbygd og Tessungdalen, der det ennå ved århundreskiftet var omkring 50 smeder i sving. På basis av dette tallet anslo Sigvald Hasund at det samlet sett var omkring 75 til 80 personer som arbeidet innenfor næringa på denne tida.[18] For det andre reiser Gjermund Smeds livsløp det viktige spørsmålet om hvordan ljåproduksjonen gikk fra å være ei kombinasjonsnæring rettet mot bygdemarkedet i Tinn og nabokommunene, til å bli en nærmest profesjonell industriell produksjon som dekket et marked som strakte seg over mer eller mindre hele Sør-Norge – og litt til. Når skjedde dette?

Sigvald Hasund argumenterer for at det var omkring 1840 at smedene i Tinn begynte å selge ljåene utenfor de nærmeste bygdelagene. «Det er altsaa en forholdsvis ny industri», hevdet Hasund, som primært bygde sin argumentasjon på muntlige kilder eller intervjuer med smeder fra Tinn.[19] Rikard Berge er uenig med Hasund på dette punktet og hevder at den salgsorienterte ljåproduksjonen startet tidligere. Berge godtgjør påstanden med å vise til at det var en generasjon av «eldre meistrar», før generasjonen til Gunnleik og Gjermund, som også drev storproduksjon av ljåblader; «Slaggen» er sjølsagt ett døme på dette. Et hovedpoeng for Berge er at overgangen fra tynnsleljå til slipeljå, som altså var selve forutsetningen for at ljåsmiing ble et spesialisert og profesjonalisert håndverk, skjedde på ulikt tidspunkt i forskjellige bygder. Først når denne overgangen hadde skjedd i ei bygd, åpnet det seg et marked for salg av slipeljåer. I noen bygder foregikk denne overgangen tidlig på 1800-tallet, andre steder skjedde det først omkring midten av århundret. Markedene åpnet seg gradvis for Tinn-smedene. Derfor blir det problematisk å trekke et markant skille omkring 1840.[20]

Andre forklaringsmomenter (II): Strategisk posisjon langs gamle handelsruter

Tore Fæhn og Sigmund Holte poengterer også kontinuiteten i utviklingen, men tilfører diskusjonen et nytt perspektiv ved å rette oppmerksomheten fra produksjonen til distribusjonen av ljåbladene. Tinn lå langs gamle handelsruter mellom Vestlandet og Østlandet, og det var lang tradisjon i bygdelagene rundt Tinnsjøen for å delta i denne virksomheten. Fram til liberaliseringen av handelslovgivningen var skreppehandel en av de viktigste handelsvirksomhetene som foregikk utenfor kjøpstedene, og for mange unge og ugifte tinndøler var noen år med skreppehandel en viktig del en livsløpet. Skreppehandlerne kjøpte opp produkter fra bøndene, som de dro til byene på Østlandet eller langs vestlandskysten og solgte. Da etterspørselen etter slipeljåer vokste de første tiåra av 1800-tallet, ble tinnsmedenes ljåer en naturlig del av vareutvalget. De livlige handelsrutene over Hardangervidda brakte også årvisst med seg heste- og krøtterhandlere fra Vestlandet som kjøpte eller byttet til seg ljåer i Tinn på vei til Kongsberg eller andre bymarkeder.[21]

Sigurd Toresen Spaanem var den første og mest betydelige ljåagenten i Tinn.
Foto: Johan Wathne (1870-åra).

Handelsvirksomhet av denne typen tok seg kraftig opp i løpet av 1840-åra, som en følge av den nye liberalistiske handelsloven av 1842. Loven gjorde handelen i innlandet helt fri når det gjaldt varer som var produsert innenlandsk. Lovendringene kom samtidig som etterspørselen på slipeljåer ble så stor at de tradisjonelle aktørene, som skreppehandlerne, ikke maktet å dekke markedets behov. Som en følge av alt dette begynte mange ljåsmeder sjøl å selge sine produkter, enten direkte til forbrukeren eller via oppkjøpere. Denne omsetningsformen ser ut til å ha vært den dominerende så lenge ljåindustrien eksisterte. En av årsakene til at ljåsmedene sjøl ble så viktige markedsaktører, var at det tok lang tid før Tinn utviklet en egen handelsstand etter liberaliseringen av lovverket i 1842. Fæhn og Holte forteller at søknader om å få starte lokal handelsvirksomhet konsekvent ble avslått av formannskapet i kommunen. Først på slutten av 1850-tallet kom de første butikkene i kommunen.[22] Særlig viktig for ljåindustrien ble Tinn forbruksforening, som startet sin virksomhet på Hegna i Åtrå i 1870. På slutten av 1800-tallet overtok butikkene noe av omsetningen, men fortsatt var smedene sjøl de sentrale markedsaktørene. Størst betydning fikk butikkene i første ledd av produksjonen; de skaffet råvarene smedene trengte – jern, stål og boraks. Men butikkene ble etter hvert også viktige som oppkjøpere av ljåer fra produsentene eller som kommisjonærer. Omkring midten av 1870-åra hadde Tinn forbruksforening alene avtaler med mer enn 30 forskjellige smeder, og på denne tida bygde foreningen opp et apparat av profesjonelle salgsagenter som tok ansvar for markedsføringen og salget av ljåene. Den første og mest betydelige ljåagenten var Sigurd Thoresen Spaanem (1851-1924), som ble ansatt av Tinn forbruksforening i 1875, og som i åra som fulgte, drev en omfattende reisevirksomhet.[23]

Smedens årssyklus

Vinterhalvåret var den viktigste tida for ljåsmiing, men ifølge Rikard Berge kunne produksjonstida strekke seg «utetter hoballen med», det vil si til tida mellom våronn og høyonn.[24] En dyktig smed kunne lage så mye som 100 ljåblader til kortljåer i løpet av ei uke, fortalte en av informantene til Sigvald Hasund, men gjennomsnittlig var kanskje 80 blader det vanlige.[25] I tillegg kom langljåene, som var det andre hovedproduktet til smedene i Tinn. Sjøl om produksjonstida kunne vare til juni eller juli, så var det nødvendig å begynne ferden til markedet tidligere på året. De første transportene startet gjerne i overgangen mellom vinter og vår, som regel i første halvdel av mai, da det var godt skareføre på fjellet. Om Gjermund Smed berettes det at han lastet skikjelken hver vår når snøsmeltingen var kommet så langt at det begynte å renne i Rivsfjell. Oftest var det flere smeder som sluttet seg sammen og utrustet kjelker. Hver kjelke («ljådrog») ble vanligvis lastet med omkring 300 stuttljåer, som veide ca. 50 kilo. Ferden vestover på godt skareføre kunne ta 3-4 døgn, nevner Fæhn og Holte, men sjølsagt kunne det gå mye lengre tid under vanskelige værforhold. Overnattingene skjedde under åpen himmel eller i steinbuer som lå langs leia vestover.[26] Transporten til Vestlandet fulgte to hovedruter. En sørlig rute gikk fra Atrå opp Gøystdalen og videre forbi Mogen, Kvennadalen, Berunuten og Haukeli til Røldal, og derfra nordvestover mot Sørfjorden i Hardanger eller sørover til Ryfylke. En nordlig rute gikk fra Tinn Austbygd og Tessungdalen forbi Mårbu, Rauhelleren og Bjoreiddalen til Eidfjord innerst i Hardangerfjorden. Noen forsøkte også å bruke hest og slede på turen, noe som tillot større last og kanskje var mindre slitsomt, men tilgjengjeld mer risikabelt. Det fortelles at Hølje Skålbø kjørte med hest på truger over Hellersvatn mellom Tessundalen og Mårbu. Hestene dro to lass med kanskje så mye som 10 000 ljåblader, hele årsproduksjonen til sønnen – Lars H. Skålbø – og flere andre smeder. Isen ga etter, og Hølje måtte gjøre vendereis uten hester og lass.[27]

Rutebåten Rjukan

I 1864 kom rutebåten «Rjukan» i drift, noe som nærmest innebar en samferdselsrevolusjon for Tinn-bygdene. Varer som skulle sørover eller vestover, kunne fra nå av sendes med båt til Tinnoset og derfra videre til Skien og så på skip langs kysten til Sørlandet eller Vestlandet. Rutebåten lettet adgangen til markedene for Tinn-smedene og andre aktører. Før 1864 var den lange reisetiden fra Tinn en begrensende faktor. Etter at rutebåten kom i drift, ble reisetiden kraftig redusert, og aktørene kunne bruke mer tid og energi på selve markedsførings- og salgsarbeidet. Fra arkivet etter Sigurd T. Spaanem vet vi at en salgsreise kunne ta mange måneder. Vinteren 1879 dro Spaanem fra Tinn allerede den 26. februar, og etter en reise som dekket deler av både Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, nådde han fram til Egersund i Rogaland. Derfra reiste han langs kysten opp til Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Fra Sunnfjord gikk freden tilbake sørover langs kysten av Vestlandet og nordover opp Sørlandskysten til Skien. Fra Skien fulgte han vassdraget nordover til Tinn igjen, der han var framme den 22. juni etter å ha vært omtrent fire måneder på salgsturné. På sin lange reise solgte Spaanem mer enn 5700 kortljåer og over 1500 lange. Videre tok han opp nye bestillinger fra 64 forskjellige engros- og detaljhandlere.[28] Spaanems resultat er imponerende i seg sjøl, men må ha vært bare en liten prosent av det totale salget til Tinn-smedene. Ifølge Rikard Berge solgte smedene fra Tinn mellom 10 000 og 20 000 ljåer årlig bare i Bergen.[29]

Andre forklaringsmomenter (III): Merkevaren «Tinndølljå»

I annen halvdel av 1800-tallet får vi inntrykk av at uttrykket ”tinndølljå” betegnet noe mer enn bare «en ljå fra Tinn.» Navnet framkalte tilsynelatende et nettverk av positive assosiasjoner som gikk langt utover den objektive nytteverdien som ljåen hadde. Det framstår som om det store apparatet av smeder, agenter, forhandlere og media som var involvert i markedsføring- og salg av ljåene fra Tinn, hadde lyktes med å gjøre navnet «tinndøljå» til en merkevare. I moderne forbruksforskning skiller en gjerne mellom varemerker og merkevarer. Et varemerke er et navn, tegn, symbol osv. som er skapt for å kunne identifisere en vare og dermed kunne skille den fra konkurrentene. Det fantes mange ljå-varemerker på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Rikard Berge nevner Kollo-ljåer fra Fron; Sigvald Hasund omtaler Hornindals-ljåer fra Nordfjord; Kåre Olav Solhjell nevner Steinmo-ljåer fra Nes.[30] Alle sammen var varemerker i sin tid, i den forstand at de identifiserte ljåene og skilte dem fra andre produsenter av ljåer. Men det kan se ut som tinndøljå var noe mer, at den hadde kvaliteter som merkevare, det vil si at den skapte positive bilder i folks sinn, som gjorde at de fikk lyst til å kjøpe tinndølljåen – og kanskje betale mer for den – enn andre ljåer. Mens et varemerke er noe ytre, noe utenfor oss sjøl, er en merkevare noe som skapes inne i oss, i våre subjektive følelser og fantasier og fortellinger om varen. Fordi det foregår på innsiden av oss, i våre sinn, mangler vi ofte kilder til å gripe eller identifisere fortidas merkevarer. Men av og til bryter følelsene, tankene og fortellingene som var forbundet med historiske merkevarer fram i tekster, som for eksempel i diktet Tinndøl-ljåen, som er skrevet av Tor Bjørge fra Seljord:

I eldgamle hauger me leitar og finn

at ljå av dei beste hev kome frå Tinn,
og ære vil liva, det litar me på
so lenge som guten på Tinn smiar ljå.[31]

Bjørges dikt vitner nettopp om at ljåene fra Tinn framkalte assosiasjoner om at dette var de beste ljåene som var å få tak i, at de kvalitetsmessig skilte seg ut, og at det lå en og stolt historie bak de spesielle ljåbladene som var produsert i bygdene omkring Tinnsjøen. Nyere forbruksforskning har påpekt at det er viktig for en merkevare at den nettopp har posisjonen som ”top of mind” i markedet, det vil si at den er det varemerket forbrukeren tenker på når en bestemt varekategori nevnes. Denne posisjonen i markedet er svært viktig, fordi den innebærer at produktet kan oppnå høyere pris enn andre produkter av samme kategori. Det kan se ut som tinndøljåene opparbeidet seg denne posisjonen i løpet av 1800-tallet, og at de klarte å forsvare posisjonen et stykke inn i det 20. århundre. Det kan også se ut som det var denne merkevaredimensjonen smedene i Tinn spilte på da konkurransen fra fabrikklagde ljåer for alvor ble merkbar like etter århundreskiftet. Knivsmeden Herbjørn K. Lurås i et dikt han skreiv i 1916, som i likhet med diktet til Bjørge også heter Tinndølljå:

So vil med standa side trutt om side

so traust og fast som støe stovevegg
at kvar den mann han fær på pungen svie
som tinndølljå vil ha med kvasse egg;
for tinndølljåen er kvass, du treng den inkje vraka,
men kan deg godt med den kring hoko raka.[32]

Nedgangstider: Ekstern og intern konkurranse

No hev maskinindustrien gripe tynande inn her og, og maskinkramet fyller alle buder. Men folk som skyner seg paa ein god ljaa vil framleis tinga tinndøljaaen, den beste ljaaen som framleis vert laga i landet.[33]

Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn. Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen.[34] Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet Tinn Smedforening for å kunne ivareta sine interesser. Foreningens hovedformål var å regulere prisene på ljåer gjennom prissamarbeid. Allerede på første møte ble produsentene enige om gitte priser på produktene, og det ble også vedtatt strenge sanksjoner mot medlemmer som brøt samarbeidet. Ved siden av prisereguleringene forsøkte foreningen også å få hand om omsetningen av ljåbladene, både gjennom avtaler med forhandlere og med salgsagenter. Foreningen i Tinn var dessuten med på å etablere en landssammenslutning – Ljåsmedenes Landsforening – som ble stiftet i 1921. Bakgrunnen for den nasjonale organisasjonen var også todelt: Dels var den diktert av konkurransen fra fabrikkene, dels av den innbyrdes konkurransen mellom smeder fra forskjellige distrikter. Fæhn og Holte hevder at det var foreningen i Tinn som dannet forbilde for landssammenslutningen. Formålet til landsforeningen var også sammenfallende med foreningen i Tinn: «Ljaasmedenes forening har til oppgave at faa i stand et forstaaelsesfuldt samarbeid mellem samtlige ljaasmeder inden landet for derigjennem at kunne lette denne industris trivsel og fremgang.»[35]

Både lokalforeningen i Tinn og landsforeningen fikk imidlertid kortvarig betydning. Allerede i 1924 ble landsforeningen oppløst etter en konflikt om «ufin konkurranse» medlemmene i mellom.[36] Foreningen i Tinn gikk i oppløsning bare to år seinere, på tross av at medlemstallet hele tida hadde ligget nokså konstant på 35-40 personer. Foreningen ble seinere forsøkt gjenopplivet, men uten at det lyktes. Smednæringa i Tinn klarte seg forholdsvis bra gjennom mellomkrigsåra. Men etter krigen var det slutt, sjøl om det så seint som på midten av 1980-tallet fantes noen få yrkesutøvere igjen.

Oppsummering: Hypotetiske forklaringsmodeller – behov for mer forskning

Innledningsvis nevnte vi at det er vanskelig å gi én bestemt forklaring på hvorfor smednæringa i Tinn ble så stor og betydningsfull i løpet av 1800-tallet. Thomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte opererer alle med sammensatte eller komplekse forklaringer, det vil si forklaringer der flere nivåer trekkes inn; både geografiske, økonomiske, sosiale og kulturelle momenter drøftes og veies inn i helheten. Samtidig argumenterer både Lurås på den ene sida og Fæhn og Holte på den andre for at det er ett nivå som dominerer, det vil si at ett nivå overbestemmer og gir de andre faktorene plass og posisjon innenfor helheten. Forklaringene deres er med andre ord både sammensatte og bestemte. For Lurås er dette overstyrende momentet naturforholdene, forstått som en økologisk relasjon, en relasjon mellom natur og menneske, natur og samfunn. Naturforholdene la grunnlaget for et økonomisk system der jordbruksnæringa utgjorde en basis, men en utilstrekkelig basis, som gjorde at befolkningen hele tida var avhengig av å etablere ulike typer av kombinasjoner mellom jordbruket og andre næringer. Ljåsmiinga var 1800-tallets fremste uttrykk for dette historisk bestemte økonomiske systemet. For Fæhn og Holte er det derimot den tradisjonsbestemt kunnskapskulturen som gir ljåsmiinga kontekst og overbestemmende forklaring. Med utgangspunkt i dette sosiale og kulturelle miljøet vokser det fram en rekke unike personligheter («bygdegenier»), som Olav Olsen «Plaga», Gunleik E. Vatnelien og Gjermund Smed. Ved siden av dette legger Fæhn og Holte vekt på momenter som Tinns geografiske posisjon langs eldgamle handelsruter mellom Østlandet og Vestlandet, og videre framheves de kommersielle systemene som Tinn-smedene sjøl og andre aktører var i stand til å etablere.

Forklaringsmodellene til lokalhistorikerne skiller seg kategorisk fra hverandre: Lurås satser på en hovedsakelig materiell og strukturell forklaring, mens Fæhn og Holte former en stort sett sosial, kulturell og aktørorientert. Forklaringene er neppe gjensidig utelukkende, men for å komme nærmere en helhetlig og bestemt forklaring på oppkomsten og framveksten til smednæringa i Tinn er det nødvendig med mer forskning og spesielt er det viktig å undersøke og analysere det empiriske materialet nærmere. En rekke spørsmål står uavklart: Når oppsto næringa? Hva var drivkreftene bak? Når skjedde overgangen fra salg på hjemmemarkedet til salg utenbygds? Hvilken rolle spilte enkeltaktørene, smedene, markedsførerne, selgerne? Og hvorfor maktet ingen av de mange produsentene i Tinn overgangen fra hjemmeproduksjon til industriell fabrikkproduksjon, slik for eksempel tilsvarende produsenter – som Brødrene Øyo eller R. Brusletto & Sønner i Hol – maktet å gjennomføre?[37]

Referanser

  1. Norig 17.01.1919, Hasund 1997: s. 65. Sigvald Hasunds artikkel ble opprinnelig trykt i landbruksbladet Frøi. Ugeskrift for Norges jordbrug og dets binæringer, Kristiania 1907
  2. Hasund 1997: s. 64f.
  3. Espelund 2006: s. 8.
  4. Solhjell 2000: s. 206.
  5. Espelund 2006: s. 5f.
  6. Begrepet «enstrenget forklaring» og andre metodisk-teoretiske begreper brukt ellers i teksten er hentet fra Kjeldstadli 1992: s. 247-251.
  7. Lurås 1965: s. 110.
  8. Fæhn og Holte 1987: s. 11f.
  9. Fæhn og Holte 1987: s. 13f.
  10. Berge 1926: s. 510, Fæhn og Holte 1987: s. 12ff.
  11. Berge 1926: s. 509.
  12. Fæhn og Holte 1987: s. 14.
  13. Lurås 1965: s. 111.
  14. Fæhn og Holte 1987: s. 15.
  15. Berge 1997: s. 66.
  16. Berge 1926: s. 511f.
  17. Berge 1926: s. 512.
  18. Hasund 1997: s. 65f.
  19. Hasund 1997: s. 67.
  20. Berge 1926: s. 512-515.
  21. Fæhn og Holte 1987: s. 35, Pryser 1985: s. 182f.
  22. Fæhn og Holte 1987: s. 35f.
  23. Fæhn og Holte 1987: s. 40-45.
  24. Berge 1926: s. 512.
  25. Hasund 1997: s. 67.
  26. Fæhn og Holte 1987: s. 46f.
  27. Fæhn og Holte 1987: s. 47f.
  28. Fæhn og Holte 1987: s. 43f.
  29. Berge 1926: s. 513, Berge oppgir Jon Skorberg som kilde.
  30. Berge 1926: s. 515, Hasund 1997: s. 65, Solhjell 2000: s. 207.
  31. Fæhn og Holte 1987: s. 96.
  32. Fæhn og Holte 1987: s. 91.
  33. Norig 17.01.1919.
  34. Fæhn og Holte 1987: s. 70.
  35. Fæhn og Holte 1987: s. 80.
  36. Fæhn og Holte 1987: s. 82.
  37. Om utviklinga fra handverksmessige ljåsmier til jernvarefabrikker i Hol kommune, Buskerud, se Solhjell 2000: s. 204-218.

Litteratur

  • Einung, Halvor H., Tinn soga, band I, Rjukan 1926. Digital versjonNettbiblioteket
  • Einung, Halvor H., Tinn soga, band II, Nytt opplag, Kragerø 1953. Digital versjonNettbiblioteket
  • Espelund, Arne, Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom, Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU.
  • Fæhn, Tore og Sigmund Holte, Tinndølsmeden gjennom 200 år, Buen kulturverkstad 1987. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Hasund, Sigvald, «Ljåsmiing i Tinn», i Årbok for Telemark, nr. 18/1997.
  • Kjeldstadli, Knut, Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i Årbok for Telemark, 1965.
  • Pryser, Tore, Norsk historie 1800-1870. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. Digital versjonNettbiblioteket
  • Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, Hovin-soga, Hovin bygdeboknemnd 1987. Digital versjonNettbiblioteket
  • Solhjell, Kåre Olav, Hol i hundre år. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Tobiassen, Anna Helene, Smeden i eldre tid, Universitetsforlaget 1981. Digital versjonNettbiblioteket