Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Ljåsmiing i Tinn|Ljåsmiing]]''' ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i [[Tinn]]. Ved siden av [[Hornindal]] i [[Nordfjord]] var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av [[Sørlandet]], [[Østlandet]] og store deler av [[Vestlandet]].<ref>''Norig'' 17.01.1919, Hasund 1997: s. 65.</ref> Bare i [[Bergen]] regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge [[Leksikon:Amtmann|amtmannen]]. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av [[Mellomkrigstida|mellomkrigsåra]], ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter [[annen verdenskrig]] gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein.</onlyinclude>

Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f. Sigvald Hasunds artikkel ble opprinnelig trykt i landbruksbladet ''Frøi. Ugeskrift for Norges jordbrug og dets binæringer'', Kristiania 1907.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.  

Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn.  Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 70.</ref> Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet [[Tinn Smedforening]] for å kunne ivareta sine interesser. Foreningens hovedformål var å regulere prisene på ljåer gjennom prissamarbeid. Allerede på første møte ble produsentene enige om gitte priser på produktene, og det ble også vedtatt strenge sanksjoner mot medlemmer som brøt samarbeidet. Ved siden av prisereguleringene forsøkte foreningen også å få hand om omsetningen av ljåbladene, både gjennom avtaler med forhandlere og med salgsagenter. Foreningen i Tinn var dessuten med på å etablere en landssammenslutning – Ljåsmedenes Landsforening – som ble stiftet i 1921. Bakgrunnen for den nasjonale organisasjonen var også todelt: Dels var den diktert av konkurransen fra fabrikkene, dels av den innbyrdes konkurransen mellom smeder fra forskjellige distrikter. Fæhn og Holte hevder at det var foreningen i Tinn som dannet forbilde for landssammenslutningen. Formålet til landsforeningen var også sammenfallende med foreningen i Tinn: «Ljaasmedenes forening har til oppgave at faa i stand et forstaaelsesfuldt samarbeid mellem samtlige ljaasmeder inden landet for derigjennem at kunne lette denne industris trivsel og fremgang.»<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 80.</ref>  

*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926.

*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953.

*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992.

*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985.

*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987.

*Tobiassen, Anna Helene, ''Smeden i eldre tid'', Universitetsforlaget 1981.