Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en entydig forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]]. I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.  

Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet. Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent stangjern fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]]. Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.

Slik var situasjonen på nasjonalt plan ved begynnelsen av 1800-tallet. Hovedspørsmålet i det følgende er hvorfor så mange bønder nettopp i Tinn utnyttet situasjonen til å bli profesjonelle ljåsmeder? Som nevnt ovenfor, er det umulig å gi en entydig eller enstrenget forklaring på dette. Med entydig forklaring mener vi en forklaring som viser at det er én årsaksfaktor som utgjør den dominerende drivkraften bak prosessen. I det følgende vil vi i stedet presentere en forklaring som opererer på flere plan. Vi vil også forsøke å vise de funksjonelle koplingene mellom de ulike planene eller nivåene. Målet er å plassere de ulike nivåene i forhold til hverandre og vurdere om det er ett av dem som dominerer de andre, og dermed bestemmer deres plass i helheten. Grunnlaget for den følgende undersøkelsen er i første rekke publikasjonene til lokalhistorikere med tilknytning til Tinn, særlig må vi nevne Tinn-historikerne Tomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte. Men i tillegg har også enkelte andre forskere gitt verdifulle bidrag, spesielt landbrukshistorikeren Sigvald Hasund og folkeminnesamleren Rikard Berge. Hvis vi skal gi en kort og generalisert sammenfatning av de viktigste årsakene som disse historikerne har påpekt, må vi legge vekt på følgende hovedfaktorer: Det eksisterte et særpreget samspill mellom menneske og natur i Tinn; det fantes en sterk og erfaringsbasert smedtradisjon; bygda hadde mange dyktige og originale enkeltaktører; det ble tidlig etablert et aktivt og differensiert salgs- og markedsføringsapparat. I det følgende skal vi redegjøre for hvert enkelt av disse temaene, deretter skal vi drøfte de mulige sammenhengene mellom dem og til slutt undersøke om ett av dem kan sies å dominere eller overbestemme de andre.