Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

”Daa pengenedslage kom, hadde han smida seg opp til eigar av 1100 dalar i pengar. So vart han blakk og attaat so umoda at han i tri aar drakk upp alt han tente. Men so tok han til aa arbeide og spara paa ny frisk, drog av stad med ljaa og kom att med hestar, so han hadde tent uppatt dei 1100 dalarane fyrr han gifte seg; han var daa uti aari. For pengane kaupte han nørdre Rude.”

Gjermunds eksempel er interessant av minst to grunner. For det første viser det hvilket stort økonomisk potensial som lå i smednæringa, og som gjorde næringa og smedyrket attraktivt. Rekrutteringa til yrket var sterk på 1800-tallet og holdt seg høy fram til begynnelsen av 1900-åra. Nesten annen hver gard ble involvert i ljåsmiing, forteller Rikard Berge. Dette er sikkert en mild overdrivelse, men røper i alle fall at virksomheten fikk stort omfang. Sentrum var nok fortsatt Tinn Austbygd og Tessungdalen, der det ennå ved århundreskiftet var omkring 50 smeder i sving. På basis av dette tallet anslo Sigvald Hasund at det samlet sett var omkring 75 til 80 personer som arbeidet innenfor næringa på denne tida. For det andre reiser Gjermund Smeds livsløp det viktige spørsmålet om hvordan ljåproduksjonen gikk fra å være ei kombinasjonsnæring rettet mot bygdemarkedet i Tinn og nabokommunene, til å bli en nærmest profesjonell industriell produksjon som dekket et marked som strakte seg over mer eller mindre hele Sør-Norge – og litt til. Når skjedde dette?  

Sigvald Hasund argumenterer for at det var omkring 1840 at smedene i Tinn begynte å selge ljåene utenfor de nærmeste bygdelagene. ”Det er altsaa en forholdsvis ny industri”, hevdet Hasund, som primært bygde sin argumentasjon på muntlige kilder eller intervjuer med smeder fra Tinn. Rikard Berge er uenig med Hasund på dette punktet og hevder at den salgsorienterte ljåproduksjonen startet tidligere. Berge godtgjør påstanden med å vise til at det var en generasjon av ”eldre meistrar”, før generasjonen til Gunnleik og Gjermund, som også drev storproduksjon av ljåblader; ”Slaggen” er sjølsagt ett døme på dette. Et hovedpoeng for Berge er at overgangen fra tynnsleljå til slipeljå, som altså var selve forutsetningen for at ljåsmiing ble et spesialisert og profesjonalisert håndverk, skjedde på ulikt tidspunkt i forskjellige bygder. Først når denne overgangen hadde skjedd i ei bygd, åpnet det seg et marked for salg av slipeljåer. I noen bygder foregikk denne overgangen tidlig på 1800-tallet, andre steder skjedde det først omkring midten av århundret. Markedene åpnet seg gradvis for Tinn-smedene. Derfor blir det problematisk å trekke et markant skille omkring 1840.  

Tore Fæhn og Sigmund Holte poengterer også kontinuiteten i utviklingen, men tilfører diskusjonen et nytt perspektiv ved å rette oppmerksomheten fra produksjonen til distribusjonen av ljåbladene. Tinn lå langs gamle handelsruter mellom Vestlandet og Østlandet, og det var lang tradisjon i bygdelagene rundt Tinnsjøen for å delta i denne virksomheten. Fram til liberaliseringen av handelslovgivningen var skreppehandel den eneste handelsvirksomheten som foregikk utenfor kjøpstedene, og for mange unge og ugifte tinndøler var noen år med skreppehandel en viktig del en livsløpet. Skreppehandlerne kjøpte opp produkter fra bøndene, som de dro til byene på Østlandet eller langs vestlandskysten og solgte. Da etterspørselen etter slipeljåer vokste de første tiåra av 1800-tallet, ble tinnsmedenes ljåer en naturlig del av vareutvalget. De livlige handelsrutene over Hardangervidda brakte også årvisst med seg heste- og krøtterhandlere fra Vestlandet som kjøpte eller byttet til seg ljåer i Tinn på vei til Kongsberg eller andre bymarkeder.  

Handelsvirksomhet av denne typen tok seg kraftig opp i løpet av 1840-åra, som en følge av den nye liberalistiske handelsloven av 1842. Loven gjorde handelen i innlandet helt fri når det gjaldt varer som var produsert innenlandsk. Lovendringene kom samtidig som etterspørselen på slipeljåer ble så stor at de tradisjonelle aktørene, som skreppehandlerne, ikke maktet å dekke markedets behov.  Som en følge av alt dette begynte mange ljåsmeder sjøl å selge sine produkter, enten direkte til forbrukeren eller via oppkjøpere. Denne omsetningsformen ser ut til å ha vært den dominerende så lenge ljåindustrien eksisterte. En av årsakene til at ljåsmedene sjøl ble så viktige markedsaktører, var at det tok lang tid før Tinn utviklet en egen handelsstand etter liberaliseringen av lovverket i 1842. Fæhn og Holte forteller at søknader om å få starte lokal handelsvirksomhet konsekvent ble avslått av formannskapet i kommunen. Først på slutten av 1850-tallet kom de første butikkene i kommunen. Særlig viktig for ljåindustrien ble Tinn forbruksforening, som startet sin virksomhet på Hegna i Åtrå i 1870. På slutten av 1800-tallet overtok butikkene noe av omsetningen, men fortsatt var smedene sjøl de sentrale markedsaktørene. Størst betydning fikk butikkene i første ledd av produksjonen; de skaffet råvarene smedene trengte – jern, stål og boraks. Men butikkene ble etter hvert også viktige som oppkjøpere av ljåer fra produsentene eller som kommisjonærer. Omkring midten av 1870-åra hadde Tinn forbruksforening alene avtaler med mer enn 30 forskjellige smeder, og på denne tida bygde foreningen opp et apparat av profesjonelle salgsagenter som tok ansvar for markedsføringen og salget av ljåene. Den første og mest betydelige ljåagenten var Sigurd Thoresen Spaanem (1851-1924), som ble ansatt av Tinn forbruksforening i 1875, og som i åra som fulgte, drev en omfattende reisevirksomhet.  

Vinterhalvåret var den viktigste tida for ljåsmiing, men ifølge Rikard Berge kunne produksjonstida strekke seg ”utetter hoballen med”, det vil si til tida mellom våronn og høyonn. En dyktig smed kunne lage så mye som 100 ljåblader til kortljåer i løpet av ei uke, fortalte en av informantene til Sigvald Hasund, men gjennomsnittlig var kanskje 80 blader det vanlige. I tillegg kom langljåene, som var det andre hovedproduktet til smedene i Tinn. Sjøl om produksjonstida kunne vare til juni eller juli, så var det nødvendig å begynne ferden til markedet tidligere på året. De første transportene startet gjerne i overgangen mellom vinter og vår, som regel i første halvdel av mai, da det var godt skareføre på fjellet. Om Gjermund Smed berettes det at han lastet skikjelken hver vår ”når snøsmeltingen var kommet så langt at det begynte å renne i Rivsfjell.” Oftest var det flere smeder som sluttet seg sammen og utrustet kjelker. Hver kjelke (”ljådrog”) ble vanligvis lastet med omkring 300 stuttljåer, som veide ca. 50 kilo. Ferden vestover på godt skareføre kunne ta 3-4 døgn, nevner Fæhn og Holte, men sjølsagt kunne det gå mye lengre tid under vanskelige værforhold. Overnattingene skjedde under åpen himmel eller i steinbuer som lå langs leia vestover. Transporten til Vestlandet fulgte to hovedruter. En sørlig rute gikk fra Atrå opp Gøystdalen og videre forbi Mogen, Kvennadalen, Berunuten og Haukeli til Røldal, og derfra nordvestover mot Sørfjorden i Hardanger eller sørover til Ryfylke. En nordlig rute gikk fra Tinn Austbygd og Tessungdalen forbi Mårbu, Rauhelleren og Bjoreiddalen til Eidfjord innerst i Hardangerfjorden. Noen forsøkte også å bruke hest og slede på turen, noe som tillot større last og kanskje var mindre slitsomt, men tilgjengjeld mer risikabelt. Det fortelles at Hølje Skålbø kjørte med hest på truger over Hellersvatn i Drangedal. Hestene dro to lass med kanskje så mye som 10 000 ljåblader, hele årsproduksjonen til sønnen – Lars H. Skålbø – og flere andre smeder. Isen ga etter, og Hølje måtte gjøre vendereis uten hester og lass.