Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

Vinterhalvåret var den viktigste tida for ljåsmiing, men ifølge Rikard Berge kunne produksjonstida strekke seg «utetter hoballen med», det vil si til tida mellom våronn og høyonn.<ref>Berge 1926: s. 512.</ref> En dyktig smed kunne lage så mye som 100 ljåblader til kortljåer i løpet av ei uke, fortalte en av informantene til Sigvald Hasund, men gjennomsnittlig var kanskje 80 blader det vanlige.<ref>Hasund 1997: s. 67.</ref> I tillegg kom langljåene, som var det andre hovedproduktet til smedene i Tinn. Sjøl om produksjonstida kunne vare til juni eller juli, så var det nødvendig å begynne ferden til markedet tidligere på året. De første transportene startet gjerne i overgangen mellom vinter og vår, som regel i første halvdel av mai, da det var godt skareføre på fjellet. Om Gjermund Smed berettes det at han lastet skikjelken hver vår når snøsmeltingen var kommet så langt at det begynte å renne i Rivsfjell. Oftest var det flere smeder som sluttet seg sammen og utrustet kjelker. Hver kjelke (”ljådrog”) ble vanligvis lastet med omkring 300 stuttljåer, som veide ca. 50 kilo. Ferden vestover på godt skareføre kunne ta 3-4 døgn, nevner Fæhn og Holte, men sjølsagt kunne det gå mye lengre tid under vanskelige værforhold. Overnattingene skjedde under åpen himmel eller i steinbuer som lå langs leia vestover. Transporten til Vestlandet fulgte to hovedruter. En sørlig rute gikk fra Atrå opp Gøystdalen og videre forbi Mogen, Kvennadalen, Berunuten og Haukeli til Røldal, og derfra nordvestover mot Sørfjorden i Hardanger eller sørover til Ryfylke. En nordlig rute gikk fra Tinn Austbygd og Tessungdalen forbi Mårbu, Rauhelleren og Bjoreiddalen til Eidfjord innerst i Hardangerfjorden. Noen forsøkte også å bruke hest og slede på turen, noe som tillot større last og kanskje var mindre slitsomt, men tilgjengjeld mer risikabelt. Det fortelles at Hølje Skålbø kjørte med hest på truger over Hellersvatn i Drangedal. Hestene dro to lass med kanskje så mye som 10 000 ljåblader, hele årsproduksjonen til sønnen – Lars H. Skålbø – og flere andre smeder. Isen ga etter, og Hølje måtte gjøre vendereis uten hester og lass.  

I 1864 kom rutebåten ”Rjukan” i drift, noe som nærmest innebar en samferdselsrevolusjon for Tinn-bygdene. Varer som skulle sørover eller vestover, kunne fra nå av sendes med båt til Tinnoset og derfra videre til Skien og så på skip langs kysten til Sørlandet eller Vestlandet. Rutebåten lettet adgangen til markedene for Tinn-smedene og andre aktører. Før 1864 var den lange reisetiden fra Tinn en begrensende faktor. Etter at rutebåten kom i drift, ble reisetiden kraftig redusert, og aktørene kunne bruke mer tid og energi på selve markedsførings- og salgsarbeidet. Fra arkivet etter Sigurd T. Spaanem vet vi at en salgsreise kunne ta mange måneder. Vinteren 1879 dro Spaanem fra Tinn allerede den 26. februar, og etter en reise som dekket deler av både Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, nådde han fram til Egersund i Rogaland. Derfra reiste han langs kysten opp til Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Fra Sunnfjord gikk freden tilbake sørover langs kysten av Vestlandet og nordover opp Sørlandskysten til Skien. Fra Skien fulgte han vassdraget nordover til Tinn igjen, der han var framme den 22. juni etter å ha vært omtrent fire måneder på salgsturné. På sin lange reise solgte Spaanem mer enn 5700 kortljåer og over 1500 lange. Videre tok han opp nye bestillinger fra 64 forskjellige engros- og detaljhandlere. Spaanems resultat er imponerende i seg sjøl, men må ha vært bare en liten prosent av det totale salget til Tinn-smedene. Ifølge Rikard Berge solgte smedene fra Tinn mellom 10 000 og 20 000 ljåer årlig bare i Bergen.

I annen halvdel av 1800-tallet får vi inntrykk av at uttrykket ”tinndølljå” betegnet noe mer enn bare ”en ljå fra Tinn.” Navnet framkalte tilsynelatende et nettverk av positive assosiasjoner som gikk langt utover den objektive nytteverdien som ljåen hadde. Det framstår som om det store apparatet av smeder, agenter, forhandlere og media som var involvert i markedsføring- og salg av ljåene fra Tinn, hadde lyktes med å gjøre navnet ”tinndøljå” til en merkevare. I moderne forbruksforskning skiller en gjerne mellom varemerker og merkevarer. Et varemerke er et navn, tegn, symbol osv. som er skapt for å kunne identifisere en vare og dermed kunne skille den fra konkurrentene. Det fantes mange ljå-varemerker på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Rikard Berge nevner Kollo-ljåer fra Fron; Sigvald Hasund omtaler Hornindals-ljåer fra Nordfjord; Kåre Olav Solhjell nevner Steinmo-ljåer fra Nes. Alle sammen var varemerker i sin tid, i den forstand at de identifiserte ljåene og skilte dem fra andre produsenter av ljåer. Men det kan se ut som tinndøljå var noe mer, at den hadde kvaliteter som ”merkevare”, det vil si at den skapte positive bilder i folks sinn, som gjorde at de fikk lyst til å kjøpe tinndølljåen – og kanskje betale mer for den – enn andre ljåer. Mens et varemerke er noe ytre, noe utenfor oss sjøl, er en merkevare noe som skapes inne i oss, i våre subjektive følelser og tanker og fortellinger om varen. Fordi det foregår på innsiden av oss, i våre sinn, mangler vi ofte kilder til å gripe eller identifisere fortidas merkevarer. Men av og til bryter følelsene, tankene og fortellingene som var forbundet med historiske merkevarer fram i tekster, som for eksempel i diktet Tinndøl-ljåen, som er skrevet av Tor Bjørge fra Seljord:

so lenge som guten på Tinn smiar ljå.<br />}}

men kan deg godt med den kring hoko raka.<br />}}

Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn.  Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen. Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet Tinn Smedeforening for å kunne ivareta sine interesser. Foreningens hovedformål var å regulere prisene på ljåer gjennom prissamarbeid. Allerede på første møte ble produsentene enige om gitte priser på produktene, og det ble også vedtatt strenge sanksjoner mot medlemmer som brøt samarbeidet. Ved siden av prisereguleringene forsøkte foreningen også å få hand om omsetningen av ljåbladene, både gjennom avtaler med forhandlere og med salgsagenter. Foreningen i Tinn var dessuten med på å etablere en landssammenslutning – Ljåsmedenes Landsforening – som ble stiftet i 1921. Bakgrunnen for den nasjonale organisasjonen var også todelt: Dels var den diktert av konkurransen fra fabrikkene, dels av den innbyrdes konkurransen mellom smeder fra forskjellige distrikter. Fæhn og Holte hevder at det var foreningen i Tinn som dannet forbilde for landssammenslutningen. Formålet til landsforeningen var også sammenfallende med foreningen i Tinn:  

 

Både lokalforeningen i Tinn og landsforeningen fikk imidlertid kortvarig betydning. Allerede i 1924 ble landsforeningen oppløst etter en konflikt om ”ufin konkurranse” medlemmene i mellom. Foreningen i Tinn gikk i oppløsning bare to år seinere, på tross av at medlemstallet hele tida hadde ligget nokså konstant på 35-40 personer. Foreningen ble seinere forsøkt gjenopplivet, men uten at det lyktes. Smednæringa i Tinn klarte seg forholdsvis bra gjennom mellomkrigsåra. Men etter krigen var det slutt, sjøl om det så seint som på midten av 1980-tallet fantes noen få yrkesutøvere igjen.  

Innledningsvis nevnte vi at det er vanskelig å gi én bestemt forklaring på hvorfor smednæringa i Tinn ble så stor og betydningsfull i løpet av 1800-tallet. Thomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte opererer alle med sammensatte eller komplekse forklaringer, det vil si forklaringer der flere nivåer trekkes inn; både geografiske, økonomiske, sosiale og kulturelle momenter drøftes og veies inn i helheten. Samtidig argumenterer både Lurås på den ene sida og Fæhn og Holte på den andre for at det er ett nivå som dominerer, det vil si at ett nivå overbestemmer og gir de andre faktorene plass og posisjon innenfor helheten. Forklaringene deres er med andre ord både sammensatte og bestemte. For Lurås er dette overstyrende momentet naturforholdene, forstått som en økologisk relasjon, en relasjon mellom natur og menneske, natur og samfunn. Naturforholdene la grunnlaget for et økonomisk system der jordbruksnæringa utgjorde en basis, men en utilstrekkelig basis, som gjorde at befolkningen hele tida var avhengig av å etablere ulike typer av kombinasjoner mellom jordbruket og andre næringer. Ljåsmiinga var 1800-tallets fremste uttrykk for dette historisk bestemte økonomiske systemet. For Fæhn og Holte er det derimot den tradisjonsbestemt kunnskapskulturen som gir ljåsmiinga kontekst og overbestemmende forklaring.  Med utgangspunkt i dette sosiale og kulturelle miljøet vokser det fram en rekke unike personligheter (”bygdegenier”), som Olav Olsen Plaga, Gunleik E. Vatnelien og Gjermund Smed. Ved siden av dette legger Fæhn og Holte vekt på momenter som Tinns geografiske posisjon langs eldgamle handelsruter mellom Østlandet og Vestlandet, og videre framheves de kommersielle systemene som Tinn-smedene sjøl og andre aktører var i stand til å etablere.  

Forklaringsmodellene til lokalhistorikerne skiller seg kategorisk fra hverandre: Lurås satser på en hovedsakelig materiell og strukturell forklaring, mens Fæhn og Holte former en stort sett sosial, kulturell og aktørorientert. Forklaringene er neppe gjensidig utelukkende, men for å komme nærmere en helhetlig og bestemt forklaring på oppkomsten og framveksten til smednæringa i Tinn er det nødvendig med mer forskning og spesielt er det viktig å undersøke og analysere det empiriske materialet nærmere. En rekke spørsmål står uavklart: Når oppsto næringa? Hva var drivkreftene bak? Når skjedde overgangen fra salg på hjemmemarkedet til salg utenbygds? Hvilken rolle spilte enkeltaktørene, smedene, markedsførerne, selgerne? Og hvorfor maktet ingen av de mange produsentene i Tinn overgangen fra hjemmeproduksjon til industriell fabrikkproduksjon, slik for eksempel tilsvarende produsenter – som Brødrene Øyo eller R. Brusletto & Sønner i Hol – maktet å gjennomføre?