Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Korrektur
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr. og ref.) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korrektur) |
||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
Ingen lokalhistoriker i Tinn har sterkere enn [[Tomas Lurås]] argumentert for at det var naturforholdene i bygda som la grunnlaget for at ljåsmiinga ble en så viktig attåtnæring på 1800-tallet: «Når ljåsmiinga kom til å få ein veldig gullalder nettopp i Tinn, lyt ein vel i første rekkje søkja grunnen til dette i naturtilhøva her», hevder Lurås.<ref>Lurås 1965: s. 110.</ref> Det var lang tradisjon i Tinn for at bøndene kombinerte jordbruk med andre former for næringsvirksomhet, som jakt, fiske og ulike typer av utmarksbasert næringsvirksomhet. Lurås argumenterer for denne tesen ved å vise til at antallet bygdesmeder var størst i de områdene av bygda der jordbruksforholdene var mest marginale: «Noko som i høg grad styrker denne teorien, er den tydlege tendensen vi finn, til at de lengre opp mot fjellet ein kjem, di tettare med smedar vert det. Sjølsagt var det nettopp på slike steder at livsgrunnlaget var knappest og behovet for tilleggsinntekter størst», påpeker Lurås. Fra disse marginalområdene oppe ved fjellgrensa spredte smedkunsten seg ned til de rikere områdene av bygda «då folk såg kor god avsetnad storsmedane fekk på vara si.» Lurås tese er altså todelt: Først utviklet det seg et miljø av ljåsmeder i de meste perifere jordbruksområdene, som for eksempel Tinn Austbygd og [[Tessungdalen]]. Seinere spredte virksomheten seg til andre deler av bygda, fordi det ble effektivt kommunisert blant bygdefolket hvor stort økonomisk utbytte salget av ljåer gav bygdesmedene. | Ingen lokalhistoriker i Tinn har sterkere enn [[Tomas Lurås]] argumentert for at det var naturforholdene i bygda som la grunnlaget for at ljåsmiinga ble en så viktig attåtnæring på 1800-tallet: «Når ljåsmiinga kom til å få ein veldig gullalder nettopp i Tinn, lyt ein vel i første rekkje søkja grunnen til dette i naturtilhøva her», hevder Lurås.<ref>Lurås 1965: s. 110.</ref> Det var lang tradisjon i Tinn for at bøndene kombinerte jordbruk med andre former for næringsvirksomhet, som jakt, fiske og ulike typer av utmarksbasert næringsvirksomhet. Lurås argumenterer for denne tesen ved å vise til at antallet bygdesmeder var størst i de områdene av bygda der jordbruksforholdene var mest marginale: «Noko som i høg grad styrker denne teorien, er den tydlege tendensen vi finn, til at de lengre opp mot fjellet ein kjem, di tettare med smedar vert det. Sjølsagt var det nettopp på slike steder at livsgrunnlaget var knappest og behovet for tilleggsinntekter størst», påpeker Lurås. Fra disse marginalområdene oppe ved fjellgrensa spredte smedkunsten seg ned til de rikere områdene av bygda «då folk såg kor god avsetnad storsmedane fekk på vara si.» Lurås tese er altså todelt: Først utviklet det seg et miljø av ljåsmeder i de meste perifere jordbruksområdene, som for eksempel Tinn Austbygd og [[Tessungdalen]]. Seinere spredte virksomheten seg til andre deler av bygda, fordi det ble effektivt kommunisert blant bygdefolket hvor stort økonomisk utbytte salget av ljåer gav bygdesmedene. | ||
Tesen til Lurås rekker et stykke på vei mot en forklaring, men noen viktige spørsmål forblir ubesvarte. Blant annet: Det var mange steder i Norge som hadde lignende naturforhold og tilsvarende sosiale og materielle tilhøve som Tinn. Hvorfor var det primært i Tinn at bøndene satset på ljåproduksjon? [[Tore Fæhn]] og [[Sigmund Holte]] har i forlengelsen av dette problemet argumentert for at den lokale kunnskapskulturen var en vel så viktig faktor som naturforholdene. For eksempel er det rimelig å tro, hevder Fæhn og Holte, at smedene i Tinn lærte seg en ny sveisemetode på slutten av 1700-tallet, såkalt «brunsveising», som innebar at jern og stål kunne smis sammen ved lavere temperatur enn tilfellet var med den dominerende metoden, «sandsveising».<ref>Fæhn og | Tesen til Lurås rekker et stykke på vei mot en forklaring, men noen viktige spørsmål forblir ubesvarte. Blant annet: Det var mange steder i Norge som hadde lignende naturforhold og tilsvarende sosiale og materielle tilhøve som Tinn. Hvorfor var det primært i Tinn at bøndene satset på ljåproduksjon? [[Tore Fæhn]] og [[Sigmund Holte]] har i forlengelsen av dette problemet argumentert for at den lokale kunnskapskulturen var en vel så viktig faktor som naturforholdene. For eksempel er det rimelig å tro, hevder Fæhn og Holte, at smedene i Tinn lærte seg en ny sveisemetode på slutten av 1700-tallet, såkalt «brunsveising», som innebar at jern og stål kunne smis sammen ved lavere temperatur enn tilfellet var med den dominerende metoden, «sandsveising».<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 11f.</ref> Nøkkelen til den nye teknikken var visstnok flussmiddelet, boraks – eller «buras», som det ble kalt lokalt – som ble smurt på metallet for å gjøre det om til lettsmeltelig slagg. Den nye teknikken var særlig viktig ved framstilling av eggredskaper som kniv og ljå, fordi eggredskapenes kvalitet ble dårligere ved for sterk varme. Smedene i Tinn lærte seg denne nye og bedre teknikken tidligere enn andre bygdesmeder. Denne kompetansen ga dem en konkurransemessig fordel, som gjorde at de bedre enn andre smeder kunne utnytte de mulighetene som bød seg da de billige slipesteinene kom på markedet ved inngangen til 1800-tallet.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 13f.</ref> | ||
== Tre legendariske smeder == | == Tre legendariske smeder == | ||
| Linje 38: | Linje 38: | ||
=== Smedens årssyklus === | === Smedens årssyklus === | ||
Vinterhalvåret var den viktigste tida for ljåsmiing, men ifølge Rikard Berge kunne produksjonstida strekke seg «utetter hoballen med», det vil si til tida mellom våronn og høyonn.<ref>Berge 1926: s. 512.</ref> En dyktig smed kunne lage så mye som 100 ljåblader til kortljåer i løpet av ei uke, fortalte en av informantene til Sigvald Hasund, men gjennomsnittlig var kanskje 80 blader det vanlige.<ref>Hasund 1997: s. 67.</ref> I tillegg kom langljåene, som var det andre hovedproduktet til smedene i Tinn. Sjøl om produksjonstida kunne vare til juni eller juli, så var det nødvendig å begynne ferden til markedet tidligere på året. De første transportene startet gjerne i overgangen mellom vinter og vår, som regel i første halvdel av mai, da det var godt skareføre på fjellet. Om Gjermund Smed berettes det at han lastet skikjelken hver vår når snøsmeltingen var kommet så langt at det begynte å renne i Rivsfjell. Oftest var det flere smeder som sluttet seg sammen og utrustet kjelker. Hver kjelke («ljådrog») ble vanligvis lastet med omkring 300 stuttljåer, som veide ca. 50 kilo. Ferden vestover på godt skareføre kunne ta 3-4 døgn, nevner Fæhn og Holte, men sjølsagt kunne det gå mye lengre tid under vanskelige værforhold. Overnattingene skjedde under åpen himmel eller i steinbuer som lå langs leia vestover.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 46f.</ref> Transporten til Vestlandet fulgte to hovedruter. En sørlig rute gikk fra Atrå opp Gøystdalen og videre forbi Mogen, Kvennadalen, Berunuten og Haukeli til Røldal, og derfra nordvestover mot Sørfjorden i Hardanger eller sørover til Ryfylke. En nordlig rute gikk fra Tinn Austbygd og Tessungdalen forbi Mårbu, Rauhelleren og Bjoreiddalen til Eidfjord innerst i Hardangerfjorden. Noen forsøkte også å bruke hest og slede på turen, noe som tillot større last og kanskje var mindre slitsomt, men tilgjengjeld mer risikabelt. Det fortelles at Hølje Skålbø kjørte med hest på truger over Hellersvatn | Vinterhalvåret var den viktigste tida for ljåsmiing, men ifølge Rikard Berge kunne produksjonstida strekke seg «utetter hoballen med», det vil si til tida mellom våronn og høyonn.<ref>Berge 1926: s. 512.</ref> En dyktig smed kunne lage så mye som 100 ljåblader til kortljåer i løpet av ei uke, fortalte en av informantene til Sigvald Hasund, men gjennomsnittlig var kanskje 80 blader det vanlige.<ref>Hasund 1997: s. 67.</ref> I tillegg kom langljåene, som var det andre hovedproduktet til smedene i Tinn. Sjøl om produksjonstida kunne vare til juni eller juli, så var det nødvendig å begynne ferden til markedet tidligere på året. De første transportene startet gjerne i overgangen mellom vinter og vår, som regel i første halvdel av mai, da det var godt skareføre på fjellet. Om Gjermund Smed berettes det at han lastet skikjelken hver vår når snøsmeltingen var kommet så langt at det begynte å renne i Rivsfjell. Oftest var det flere smeder som sluttet seg sammen og utrustet kjelker. Hver kjelke («ljådrog») ble vanligvis lastet med omkring 300 stuttljåer, som veide ca. 50 kilo. Ferden vestover på godt skareføre kunne ta 3-4 døgn, nevner Fæhn og Holte, men sjølsagt kunne det gå mye lengre tid under vanskelige værforhold. Overnattingene skjedde under åpen himmel eller i steinbuer som lå langs leia vestover.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 46f.</ref> Transporten til Vestlandet fulgte to hovedruter. En sørlig rute gikk fra Atrå opp Gøystdalen og videre forbi Mogen, Kvennadalen, Berunuten og Haukeli til Røldal, og derfra nordvestover mot Sørfjorden i Hardanger eller sørover til Ryfylke. En nordlig rute gikk fra Tinn Austbygd og Tessungdalen forbi Mårbu, Rauhelleren og Bjoreiddalen til Eidfjord innerst i Hardangerfjorden. Noen forsøkte også å bruke hest og slede på turen, noe som tillot større last og kanskje var mindre slitsomt, men tilgjengjeld mer risikabelt. Det fortelles at Hølje Skålbø kjørte med hest på truger over Hellersvatn mellom Tessundalen og Mårbu. Hestene dro to lass med kanskje så mye som 10 000 ljåblader, hele årsproduksjonen til sønnen – Lars H. Skålbø – og flere andre smeder. Isen ga etter, og Hølje måtte gjøre vendereis uten hester og lass.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 47f.</ref> | ||
=== Rutebåten Rjukan === | === Rutebåten Rjukan === | ||