Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

Omkring århundreskiftet fikk smedene i Tinn stadig skarpere konkurranse fra de fabrikkproduserte ljåene. Ikke minst var svenske storprodusenter farlige konkurrenter med sine billige ljåer av god kvalitet. Mange av handverksprodusentene i Tinn svarte med å senke prisene på sine produkter, og resultatet av dette ble priskrig. Samtidig gikk fortjenesten ned og mange smeder ga opp yrket, særlig gjaldt dette smedene i de områdene av Tinn som seinest kom inn i handverket. I løpet av de to første tiåra av 1900-tallet skjedde det en geografisk kontraksjon av smednæringa i Tinn.  Resultatet av denne prosessen var at nyrekrutteringa til smedyrket gradvis begrenset seg til det opprinnelige kjerneområdet i Tinn Austbygd og Tessungdalen.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 70.</ref> Både presset fra fabrikkprodusentene og den interne konkurransen mellom smedene gjorde at Tinn-smedene i februar 1914 dannet Tinn Smedeforening for å kunne ivareta sine interesser. Foreningens hovedformål var å regulere prisene på ljåer gjennom prissamarbeid. Allerede på første møte ble produsentene enige om gitte priser på produktene, og det ble også vedtatt strenge sanksjoner mot medlemmer som brøt samarbeidet. Ved siden av prisereguleringene forsøkte foreningen også å få hand om omsetningen av ljåbladene, både gjennom avtaler med forhandlere og med salgsagenter. Foreningen i Tinn var dessuten med på å etablere en landssammenslutning – Ljåsmedenes Landsforening – som ble stiftet i 1921. Bakgrunnen for den nasjonale organisasjonen var også todelt: Dels var den diktert av konkurransen fra fabrikkene, dels av den innbyrdes konkurransen mellom smeder fra forskjellige distrikter. Fæhn og Holte hevder at det var foreningen i Tinn som dannet forbilde for landssammenslutningen. Formålet til landsforeningen var også sammenfallende med foreningen i Tinn: «Ljaasmedenes forening har til oppgave at faa i stand et forstaaelsesfuldt samarbeid mellem samtlige ljaasmeder inden landet for derigjennem at kunne lette denne industris trivsel og fremgang.»<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 80.</ref>  

Både lokalforeningen i Tinn og landsforeningen fikk imidlertid kortvarig betydning. Allerede i 1924 ble landsforeningen oppløst etter en konflikt om «ufin konkurranse» medlemmene i mellom.<ref>Fæhn og Holte 1987: s. 82.</ref> Foreningen i Tinn gikk i oppløsning bare to år seinere, på tross av at medlemstallet hele tida hadde ligget nokså konstant på 35-40 personer. Foreningen ble seinere forsøkt gjenopplivet, men uten at det lyktes. Smednæringa i Tinn klarte seg forholdsvis bra gjennom mellomkrigsåra. Men etter krigen var det slutt, sjøl om det så seint som på midten av 1980-tallet fantes noen få yrkesutøvere igjen.