Lokalhistoriewiki:Mer om opphavsrett: Forskjell mellom sideversjoner

Som en generell regel kan vi si at terskelen er relativt lav for at en tekst, et lydspor eller et bilde er å betrakte som et åndsverk. Følgelig gjør vi klokest i å betrakte alle konkrete uttrykk av denne typen som åndsverk – nærmest inntil det motsatte er bevist. Hvis du er i tvil, ta kontakt med administrasjonen for Lokalhistoriewiki.no.  

Det er særlig ett veldig viktig unntak fra loven, som kan tenkes å ha stor betydning for Lokalhistoriewikien: Offentlige dokumenter er uten vern. Lovens § 9 slår fast at lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak ikke er omfattet. Videre heter det i samme § at forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse og som er avgitt av offentlige myndigheter eller av råd, utvalg eller andre instanser som er oppnevnt av offentlige myndigheter også er unntatt fra loven. Dermed åpner loven for at vi kan bruke en lang rekke viktige lokalhistoriske tekster, både fra statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter; kommunale årsberetninger og planer, rapporter og utredninger fra kommunale institusjoner er følgelig ikke omfattet av loven.  

I utgangspunktet er det den som skaper verket som har opphavsrett til det, og dermed mulighet til å framstille eksemplarer av det eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Hvis flere personer har samarbeidet om framstillingen, men uten at bidraget til hver enkelt person lar seg skille klart fra de andres bidrag, får bidragsyterne opphavsrett til verket i fellesskap. Et verk av denne typen kaller vi et fellesverk. Et nytt åndsverk kan også oppstå ved at man sammenstiller flere selvstendige åndsverk eller deler av disse. Denne typen verk kalles samleverk. Både diktsamlinger og sangbøker er eksempler på samleverk. Hvis noe annet ikke er avtalt, er opphavretten i forbindelse med samleverk knyttet til hver enkelt opphavsmann som er representert i samleverket. En bearbeidelse av et eksisterende åndsverk kan også resultere i et nytt, selvstendig åndsverk. I slike tilfeller er det bearbeideren som har opphavrett til det nye verket.

Gjennom avtaler kan imidlertid en opphavsmann overdra opphavsretten helt eller delvis til en tredjemann. Et typisk eksempel kan være en bygdebok, der retten til utgivelse gjennom en avtale er overdratt til en kommune eller til for eksempel det lokale historielaget. Hvis vi ønsker å legge en bygdebok ut på nettet, må vi altså søke både forfatteren eller forfatterne om lov, og vi må søke tillatelse hos utgiveren. Hvis det dessuten er en billedredaktør for verket – noe som blir stadig vanligere – må vi selvsagt søke også denne rettighetshaveren om lov, og hver enkelt fotograf må søkes om tillatelse når det dreier seg om bilder som det er knyttet opphavsrett til. Videre er rettighetene til den som er avbildet på et portrettbilde også ivaretatt på en slik måte at vi må søke vedkommende om tillatelse. Dette er nærmere omtalt under bestemmelsene om personvern.

Opphavsmannen har i utgangspunktet enerett til å råde over åndsverket, noe som innebærer at vedkommende har:

• Enerett til å framstille eksemplarer av verket. Denne rettigheten innebærer at opphavsmannen har en eksklusiv rett til alle former for kopiering av verket enten det foregår i analog eller digital form, dessuten enerett til å overføre verket til alle typer av innretninger som kan gjengi verket