Mårten Nilsson Nordenstierna: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Mårten Nilsson Nordenstierna]]''' (født rundt [[1676]], død etter [[1744]]) var jordbruker i Västra Götalands län, [[Sverige]], som grenser til [[Østfold]]. Han giftet seg i [[1701]] med Karin Svensdotter, og fikk påfølgende år sønnen Erik Mårtensson. Som [[soldat]] i [[Det andre Norgesfelttoget|det andre felttoget mot Norge]] ble Nordenstierna øyenvitne til [[Karl XIIs død]] utenfor [[Fredriksten festning]]. Han plukket opp en knappekule som kongen angivelig ble skutt i hodet med, og tok denne med seg tilbake til Sverige. Senere ble knappen slengt og glemt utenfor tunet på Nordenstiernas gård. I en grusdynge samme sted ble det i [[1924]] funnet en deformert knapp som flere mener er kulen som i [[1718]] drepte svenskekongen.

I kjølvannet av kaoset plukket Nordenstierna opp kulen som hadde gjennomborret kongens tinninger. Kulen var angivelig en knapp som var blitt omformet til en kule. Nordenstierna tok vare på knappekulen. Tilbake i Sverige viste han stadig frem knappen og fortalte om det som han hadde sett, og påstod bestemt at kongen var blitt drept av sine egne. I mange år forble kuleknappen i Nordenstiernas eie. Men til slutt ble han overbevist om at det hvilte en forbannelse over den. Nordenstierna oppsøkte en [[prest]], som bad ham om å kaste skrotet. Nordenstierna gjorde som han sa, og slengte fra seg knappen ved gårdstunet.

Et spørsmål meldte seg: Var ''Kulknappen'' den samme som i [[1718]] drepte [[Karl XII]]? Fra et historiefaglig ståsted er det to forbindelser som må påvises: 1.) Om kuleknappen som Nordenstierna i årene etter 1718 hadde på Deragård, var identisk med objektet som i 1718 drepte Karl XII ved Fredriksten festning. 2.) Om kuleknappen som i 1924 ble funnet utenfor Deragård, var kuleknappen som Nordenstierna i årene etter 1718 hadde på Deragård.

''Kulknappen'' ble straks gjenstand for undersøkelser. I [[1938]] avsluttet Karolinska förbundet et ni år lange granskningsarbeid, som vel å merke handlet om mordet, ikke om knappekulen. I [[1940]] kom boken ''Karl XII:s död'' ut, hvor Albert Sandklef, Carl Frederik Palmstierna, Nils Strömbom og Sam Clason med ''Kulknappen'' som grunnlag drøftet avstand, vinkel og liknende som kulen i 1718 kunne ha hatt til kongen. ''Kulknappen'' hadde diameter på 19,6 mm, noe som stemte overens med størrelsen på hullet i kongens tinninger, pekte de blant annet på. Bokens slutninger ble imøtegått av andre historikere.

Med genteknologi åpnet det seg nye muligheter for å bringe klarhet i ''Kulknappens'' opprinnelse. Tidlig i [[2000-årene]] ble det tatt innledende skritt for å DNA-teste ''Kulknappen''. Biologisk material på knappen og blod på Karl XIIs hansker viste identiske DNA-varianter. – Vi kan alltså låta den något spektakulära myten leva vidare även om det inte är fullt bevisat att den är sann, skrev ''Forskning & Framsteg'' i [[2004]].