Mårten Nilsson Nordenstierna: Forskjell mellom sideversjoner

I kjølvannet av kaoset plukket Nordenstierna opp kulen som hadde gjennomborret kongens tinninger. Kulen var angivelig en knapp som var blitt omformet til en kule. Nordenstierna tok vare på knappekulen. Tilbake i Sverige viste han stadig frem knappen og fortalte om det som han hadde sett, og påstod bestemt at kongen var blitt drept av sine egne. I mange år forble kuleknappen i Nordenstiernas eie. Men til slutt ble han overbevist om at det hvilte en forbannelse over den. Nordenstierna oppsøkte en [[prest]], som bad ham om å kaste skrotet. Nordenstierna gjorde som han sa, og slengte fra seg knappen ved gårdstunet.

Et spørsmål meldte seg: Var ''Kulknappen'' den samme som i [[1718]] drepte [[Karl XII]]? Fra et historiefaglig ståsted er det to forbindelser som må påvises: 1.) Om kuleknappen som Nordenstierna i årene etter 1718 hadde på Deragård, var identisk med objektet som i 1718 drepte Karl XII ved Fredriksten festning. 2.) Om kuleknappen som i 1924 ble funnet utenfor Deragård, var kuleknappen som Nordenstierna i årene etter 1718 hadde på Deragård.

''Kulknappen'' ble straks gjenstand for undersøkelser. I [[1938]] avsluttet Karolinska förbundet et ni år lange granskningsarbeid, som vel å merke handlet om drapet, ikke alene om knappekulen. I [[1940]] kom boken ''Karl XII:s död'' ut, hvor Albert Sandklef, Carl Frederik Palmstierna, Nils Strömbom og Sam Clason med ''Kulknappen'' som grunnlag drøftet avstand, vinkel og liknende som kulen i 1718 kunne ha hatt til kongen. ''Kulknappen'' hadde diameter på 19,6 mm, noe som stemte overens med størrelsen på hullet i kongens tinninger, pekte de blant annet på. Bokens slutninger ble imøtegått av andre historikere.

Med genteknologi åpnet det seg nye muligheter for å bringe klarhet i ''Kulknappens'' opprinnelse. Tidlig i [[2000-årene]] ble det tatt innledende skritt for å DNA-teste ''Kulknappen''. Den første analysen fant sted i [[2002]], og påviste mitokondrielt DNA fra to personer.<ref>Bemerkning: Mitokondrielt DNA (mtDNA) arves kun fra mor til datter og sønn. MtDNA muteres forholdsvis sjelden, og gir dermed marginale variasjoner mellom personer innenfor historisk svære tidsrom på tusenvis av år. Derfor er mtDNA uegnet til å knytte enkeltpersoner til enkeltobjekter så sent som i 1718.</ref> Resultatene ble sammenliknet med blod på Karl XIIs hansker og med Karl XIIs fosterhinne. Mens resultatene viste identiske DNA-varianter, hadde en prosent av befolkningen samme variant. Derfor gikk man videre med å undersøke Y-kromosomalt DNA på kulen.<ref>Bemerkning: Y-kromosomalt DNA (Y-DNA) arves kun fra far til sønn. Hyppig mutasjon, ofte bare med fire-fem generasjoners mellomrom, gjør Y-DNA mer detaljert enn mtDNA.</ref> – Vi kan alltså låta den något spektakulära myten leva vidare även om det inte är fullt bevisat att den är sann, skrev ''Forskning & Framsteg'' i [[2004]].

<small>{{Reflist}}</small>