Margrethe Johannesdatter Tandberg: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Margrethe Johannesdatter Tandberg]]''' (døpt [[5. mars]] [[1752]] i [[Aker herred|Aker]], død april [[1782]] i [[Oslo|Christiania]]) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på [[Christiania tukthus]] som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel, og ble etter sin død seremonielt halshogd for dette barnemordet.

Hun var datter av Johannes Philupsen og Karen Pedersdatter, som vi vet svært lite om. Familien bodde på [[Grønland (strøk)|Grønland]], som da fortsatt en forstad til Christiania. De ser ut til å ha hatt det greit økonomisk inntil faren døde mens Margrethe var liten. Etter det var det åpenbart vanskelig, for som nevnt ble hun sendt til tukthuset som femtenåring. Dette var en ordning som framstår som svært merkelig for oss i dag: Foreldre som ikke klarte å rå med barna sine kunne få dem plassert på tukthus. Det krevdes ingen dom, for det hele var hjemla i plakat av 9. januar 1741 og ble ordna som avtale mellom tukthusdirektør og foreldre. Det som nok var ment som en form for barnevern, i situasjoner der selv tukthuset var bedre enn det man hadde, ble raskt tatt i bruk for å bli kvitt uønska barn.  

I oktober 1767 ble hun forlova med [[Ole Amundsen Walstad]]. Han var soldat, men ble kort tid etter forlovelsen kasta ut av militæret. På dette tidspunkt var Margrethe et attraktivt gifte, for hun hadde en farsarv på 700 riksdaler liggende hos sorenskriveren. Det er mulig at det var denne arven som var årsaken til at mora sendte henne på tukthus, for slikt kunne føre til at arven ble omfordelt. Det ser ut til at Ole Walstad, som fikk «løbepass» fra militæret, tok det dokumentet bokstavelig og løp sin vei. Kort tid etter ble så Margrethe tat for tyveri av en del klær. Disse hadde hun dels solgt og dels pantsatt. Byfogden dømte henne derfor til tukthus på ubestemt tid. Verdien av klærne, fem riksdaler, ble tatt ut av arven hennes.

Det ble rundt halvannet år på tukthuset denne gangen. Når man ble dømt til tukthus på ubestemt tid var det en kommisjon som bestemte om man var tilstrekkelig rehabilitert til å bli løslatt. I dette tilfellet var det en person som stilte kausjon for henne. Dette var den eldre borgeren [[Abraham Larsen Tandberg]], som trolig var ute etter både arven og ei ung kone.

Den 28. september 1772 gikk Anne Marie til gården [[Spenningsby (gård i Nittedal)|Spenningsby]] for å skjære korn, mens Lisbeth skulle skjære korn på Bakken. Hun var skeptisk til å la Margrethe være alene med spedbarnet, og ba henne bli med ut. Margrethe lovte å komme etter, og fikk beskjed om å ikke røre barnet. En kort stund etter – Lisbeth hadde bare skåret tre kornbånd – kom Margrethe ut. Lisbeth ante uråd og løp inn til ungen, og fant barnebarnet sitt med avskåret hals og en kniv liggende ved siden av. Margrethe satt rolig på en stein, og tilsto det hun hadde gjort uten å fortrekke en mine. Lisbeth skrek så høyt at Anne Marie hørte det og kom løpende hjem.  

Margrethe ble tatt med til lensmann [[Lars Ask]]. Han avhørte henne, og ville naturlig nok først og fremst vite hvorfor hun hadde drept et lite barn. Til mora og mormora hadde hun bare svart at barnet ikke var mere verdt. Til lensmannen svarte hun at hun ville få slutt på sitt eget liv, og etter det ville hun ikke forklare mer. Det er mulig at hennes handling var et resultat av at hun faktisk ville gjøre slutt på sitt eget liv. På denne tida var det en utbredt oppfatning at selvmordere uungåelig havna i helvete, mens dødsdømte mordere fikk syndsforlatelse på skafottet og dermed kunne komme til himmelen. Det er derfor fullt mulig at en del mennesker begikk forbrytelser for å få endt sitt eget liv, uten å havne i evig fortapelse. Det kan også hende at hun ikke klarte å gjøre det selv, og ville ha andre til å ta livet hennes – en slags parallell til et nyere fenomen kjent særlig fra USA, der enkelte utfordrer politiet for å bli skutt og drept.