Markagrensa

Markagrensa er navn på grensa for bebyggelse mot skogområdene i Oslomarka. Den er basert på en grense fastsatt av tekniske og økonomiske hensyn i 1934, og har i store trekk blitt bevart til i dag - med nye begrunnelser: man ønsker å verne friluftslivet og naturen mot inngrep.

I Asker og Bærum går Markagrensea langs Bærumsmarka, Krokskogen, Vestmarka, Kjekstadmarka og Vardåsmarka.

Bakgrunn og historikk

Markagrensa dukket opp i kommunalplanen for Oslo i 1934, der den ble tegnet i flukt med kote 220, dvs. så langt man kunne føre drikkevann med naturlig trykk. Men samtidig innså sentrale personer i friluftsorganisasjonene at Marka ville bli truet av boligbygging og tegnet derfor inn et forslag til bevaringsgrense på kartet. I 1942 ble den publisert i boka Oslomarka som naturpark av Nils Houge. Rett etter krigen lanserte Oslo og Omland Friluftsråd, ledet av Erik Sture Larre, begrepet «den sorte strek» om en vesentlig mer detaljert Markagrense. Dette forslaget lå til grunn da Miljøverndepartementet foreslo en lovfestet Markagrense i 1976.

Forslaget til Markalov, og derved en lovfestet Markagrense, ble henlagt av regjeringen Willoch i 1981, fordi man ikke ønsket en særlov for Marka, men en forvaltning etter eksisterende lovverk. I 1985 ble det innført ny Plan- og bygningslov, et lovverk som ble lagt til grunn for kommunenes behandling av byggesaker i Marka. Miljøverndepartementet ga i 1986 kommunene instruks om å opprette en Markagrense i kommuneplanen, med tilhørende planbestemmelser som beskytter Marka mot bolig- og hyttebygging. Denne grensen kan kun endres etter samtykke fra Miljøverndepartementet. Som motytelse ble Markas areal redusert med om lag 6 %.

Dagens markagrense er basert på forslaget fra 1986, sist revidert av Markainspektøren i 1996 og gjennom Rikspolitiske bestemmelser fra 2007. Miljøverndepartementet arbeider (2008) med et forslag om en ny særlov for Oslomarka som etter planen skal fastsette en endelig Markagrense.

Kilder

• Bård Alsvik i Oslo byarkiv om Markagrensas historie