Middelalderen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Middelalderen]]''' {{nb}} eller '''mellomalderen''' {{nn}} ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet.

Startet på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen.

* '''Tidlig middelalder''' (ca. [[1050]]-[[1130]])

* '''Høymiddelalder''' ([[1130]]- omkr. [[1350]])

* '''Senmiddelalderen''' ([[1319]]-[[1536]])

Som nevnt i innledninga er det ikke noe klart skille mellom vikingtid og tidlig middelalder. Noen av hendelsene som regnes som markører for denne overgangen er allerede nevnt. Det kan være hensiktsmessig å se nærmere på noen av dem, for gjennom å kjenne til disse hendelsene blir det gjerne mindre viktig å forsøke å feste overgangen til et bestemt år ettersom man kan se mønstrene i utviklinga bedre.

Åra omkring 1050 blir som nevnt ofte stående som kompromisset mellom disse mulige dateringene av overgangen. I og med at det ikke er snakk om et skarpt brudd, men mer hvilke strømninger det er som dominerer, virker det også fornuftig å forholde seg til en datering omkring 1050, uten å feste det til et bestemt år. En praktisk konsekvens av dette er at det sammenfaller med en vanlig datering av overgangen fra tidlig middelalder til høymiddelalder i europeisk sammenheng. På kontinentet og på de britiske øyer regner man nemlig middelalderens begynnelse til rundt år 500.  

Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning|Akershus]], [[Båhus festing|Båhus]] og [[Vardøhus festning|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad.  

[[Norgesveldet]] var på sitt største i høymiddelalderen, nærmere bestemt ved [[Håkon IV Håkonsson]]s død i 1263. Fra 1100-tallet hadde [[Færøyene]], [[Orknøyene]], [[Shetland]] (Hjaltland), [[Hebridene]] (Sudrøyene) og [[Man]] vært knytta til Norge. Jarl og biskoper ble innsatt av kongen, og det ble krevd inn skatt til den norske kongen.  

Nyere forskning tyder som nevnt på at kongemakta i Norge ikke kollapsa umiddelbart etter svartedauden. [[Magnus VII Eiriksson]] overlevde pandemien, og styrte både Norge og Sverige. Sønnen [[Håkon VI Magnusson]], ble myndig i 1355 og tok da over som norsk konge, men Magnus beholdt kontrollen over området på begge sider [Oslofjorden]] og [[Båhuslen]]. Han hadde dermed festningene [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]] og [[Båhus festning|Båhus]]. Kildene tyder på at Norge fungerte som et selvstendig rike gjennom nesten hele 1300-tallet, riktignok med sterke bånd til Sverige.  

En annen faktor som spilte inn i økonomien var klimaforverringa som kom i perioden. Den har vært brukt som begrunnelse for den svake veksten i befolkninga, og dermed at det tok så lang tid å gjenvinne jordbruksmark. Trolig spilte dette en beskjeden rolle. Den første nok til dårligere avlinger og flere år med misvekst, men virkningen av dette var trolig ikke så stor som det endringene i driftsform var. For eksempel gikk mange over til fedrift, som var mer lønnsomt. Dette førte til at ødegårder ble brukt som beitemark, og det var da ikke så aktuelt å gjenrydde dem. Godseierne, som gjerne hadde litt eiendom her og litt der i et land hvor det kunne være vanskelig å reise mellom dalførene, hadde heller ikke makt til å presse gjennom gjenrydding.