322 744
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 39: | Linje 39: | ||
En setter gjerne slutten på tidlig middelalder til 1130. Det året døde [[Sigurd Jorsalfar]], og [[borgerkrigstida]] begynte. Alternativt har overgangen vært lagt til 1184, da [[Sverre Sigurdsson]] ble krona. Dette markerer også en form for overgang, men det virker mer hensiktsmessig å legge overgangen til 1130 da man går fra en periode som hadde vært relativt fredelig til en periode med langvarig strid. Her er det ikke bare striden i seg sjøl som spiller inn, men også hensikten med den. Kongemakta tillegges større vekt, og kampen om den tilspisses derfor. Det blir tydeligere at man ikke lenger ønsker samkonger som strides innbyrdes, men en enekonge med større makt og gjennomføringskraft. | En setter gjerne slutten på tidlig middelalder til 1130. Det året døde [[Sigurd Jorsalfar]], og [[borgerkrigstida]] begynte. Alternativt har overgangen vært lagt til 1184, da [[Sverre Sigurdsson]] ble krona. Dette markerer også en form for overgang, men det virker mer hensiktsmessig å legge overgangen til 1130 da man går fra en periode som hadde vært relativt fredelig til en periode med langvarig strid. Her er det ikke bare striden i seg sjøl som spiller inn, men også hensikten med den. Kongemakta tillegges større vekt, og kampen om den tilspisses derfor. Det blir tydeligere at man ikke lenger ønsker samkonger som strides innbyrdes, men en enekonge med større makt og gjennomføringskraft. | ||
===Høymiddelalderen=== | |||
Høymiddelalderen begynnelse regnes som nevnt over fra omkring 1130, da [[Sigurd Jordalfar]] døde og [[borgerkrigstida]] begynte. Perioden preges blant annet av enda sterkere befolkningsvekst, konsolidering av kirke og statsmakt og framveksten av byer. Slutten på perioden har ofte vært lagt til 1319, da [[Håkon V Magnusson]] døde og de første unionskongene kom på tronen. Men i nyere tid har man gjerne lagt overgangen til rundt 1350, det vil si i tida rett etter at [[svartedauden]] ramma Norge. Det er få hendelser som har satt et så tydelig preg på landets historie som denne pandemien, og ingen del av samfunnet var urørt etter dens herjinger. | |||
===Utvikling av kirkens og kongens makt=== | |||
Synet på kongemaktas utvikling har variert over tid. I eldre historieskriving vektla man kongen som person, og tok for seg to sentrale konflikter. Den ene var konge mot kirke, den andre konge mot aristokrati. Begge disse konflikter endte med seier for kongedømmet. Bøndene ble regna som kongens støttespillere, selv om de rett nok fikk mindre politisk innflytelse i takt med at kongens makt økte. Senere historikere, med en materialistisk tilnærming, så mer på utviklinga som en strid mellom kongedømme, aristokrati og kirke på den ene sida og bondesamfunnet på den andre. Teorien vektlegger i liten grad kongedømmets positive funksjon for bøndene, og har også blitt kritisert for manglende empirisk belegg. | |||
Både kongedømmet og kirken hadde tjenester å tilby til befolkninga. Som motytelse krevde de lojalitet, lydighet og finansiering gjennom skatter og avgifter. Fra kongemaktas side var det særlig rettutøvelsen som var viktig. Kongen kom nå inn som garantist for fred og rettferdighet. Fra kirkens side var det religiøse aspektet selvsagt svært viktig; håpet om frelse var av stor betydning, og veien dit gikk gjennom kirken. Men kirken ble også en tilbyder av helse- og kunnskapstjenester, og en stabiliserende faktor. Samvirket mellom konge og kirke var derfor av betydningen, selv om de kunne være i bitter strid med hverandre. | |||
Kongens makt kunne under borgerkrigstida være begrensa. Med kroninga av Sverre Sigurdsson i 1184 kom en periode med noe fredeligere forhold, men så snart han var død blussa striden opp igjen, og riket ble delt. | |||
Bispedømmene ble oppretta i tidlig middelalder, men på lokalplanet var kirken fortsatt i stor grad på private hender. I 1152/53 ble [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] erkesete, og kirken i Norge ble dermed en selvstendig enhet. I kjølvannet av dette fulgte en strammere organisasjon, først på toppen og etter hvert nedover i hierarkiet. | |||
Opprettelsen av erkesetet gjorde kirken til en viktigere en maktfaktor på det rikspolitiske planet. Da [[Erling Skakke]] skulle sette sin sønn [[Magnus Erlingsson]] på tronen, nøyde han seg ikke med å bare få ham hylla som konge på tinget. Han gikk også til erkebiskop [[Eystein Erlendsson]], som gjennomførte den første kroninga i Norden i [[Bergen]] i 1163 eller 1164. Som motytelse avla kongen lydighetsed overfor paven og erkesetet. I forbindelse med kroninga kom også den første skrevne tronfølgeloven. Den ble aldri tatt i bruk, men påvirka senere lovgivning. | |||
Da kong Sverre kom til makta i 1184 krevde han at kirken skulle underordne seg kongen. Dette førte til [[bannlysing]], og biskopene organiserte motstand mot Sverre. Borgerkrigene gikk dermed inn i en ny fase, der konge og kirke sto mot hverandre, representert ved [[baglere]] og [[birkebeinere]]. Ved Sverres død i 1201 ble det lettere å forhandle om et kompromiss, men det var ikke før i 1217 at de to partene ble enige om en felles konge. Sverre kunne innkassere en form for seier, ''post mortem'', da hans sønnesønn [[Håkon IV Håkonsson]] ble krona i 1217. | |||
Håkon ble sittende på tronen til sin død i 1263, og i denne fredelige perioden ble det gjennomført en rekke viktig endringer. Tronfølgeloven kom på plass i 1260, og Norge ble dermed et rent arverike. En klar tronfølgeordning førte til mer stabile forhold; det ble langt vanskeligere for andre enn den rette arving å la seg hylle som konge. Håkon begynte å bygge ut kongedømmet til en sterk institusjon, og vi en egentlig sentralmakt begynte å ta form. Hans sønn [[Magnus Lagabøte]] fortsatte dette arbeidet. Ikke minst er [[Landsloven]] fra 1274 viktig; nå fikk hele riket én felles lov med kongen som garantist. | |||
Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning|Akers]], [[Båhus festing|Båhus]] og [[Vardøhus festning|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad. | |||
Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus Eriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger. | |||
Magnus prøvde å holde sine to riker adskilt, men norske stormenn hadde allikevel en oppfatning av at han drev en offensiv utenrikspolitikk som svensk konge, og at han ikke samarbeida godt med stormennene her i landet. Dette førte til to opprør i 1330-åra. Mot slutten av dette tiåret kom det som syntes å være en løsning på problemet. Magnus fikk nemlig to sønner, Erik og Håkon, som ble født tett på hverandre. Dermed så man muligheter til å skille rikene fra hverandre igjen. Yngstemann [[Håkon VI Magnusson|Håkon]] ble født i 1340, og var rundt et år yngre enn broren. Han ble hylla som norsk konge i 1343/44, mens Erik ble hylla som tronfølger i Sverige og Skåne. Tanken var at Håkon skulle dele riket med faren når han ble myndig. | |||
Det er enighet om en ting blant historikere, uansett hvordan man tolker forholdet mellom kirke, stat, aristokrati og bondestand: Framgangen for kirke og kongemakt i høymiddelalderen betydde at de to overtok mange viktige funksjoner i samfunnet. Tidligere hadde bondestanden sjøl stått for rettsutøvelsen, men den ble overtatt av kongen - og av kirken i spørsmål som berørte [[kirkerett]]en. Dette førte til en umyndiggjørelse av bondestanden, med bedre stabilitet og rettssikkerhet som motytelse fra makthaverne. | |||
Trass i all uenigheten har historikerne helt fram til det siste vært enige om at veksten for kongemakt og kirke i høymiddelalderen betydde at de to samfunnsmaktene i stigende grad tok over viktige funksjoner, særlig rettshåndhevelsen, som bondesamfunnet tidligere hadde fylt på egen hånd. I en viss forstand medførte denne utviklingen at bondesamfunnet ble politisk umyndiggjort, der reell innflytelse i beste fall ble erstattet med formell deltakelse. | |||
[[Kategori:Middelalderen| ]] | [[Kategori:Middelalderen| ]] | ||