323 355
redigeringer
Linje 60: | Linje 60: | ||
Håkon ble sittende på tronen til sin død i 1263, og i denne fredelige perioden ble det gjennomført en rekke viktig endringer. Tronfølgeloven kom på plass i 1260, og Norge ble dermed et rent arverike. En klar tronfølgeordning førte til mer stabile forhold; det ble langt vanskeligere for andre enn den rette arving å la seg hylle som konge. Håkon begynte å bygge ut kongedømmet til en sterk institusjon, og vi en egentlig sentralmakt begynte å ta form. Hans sønn [[Magnus Lagabøte]] fortsatte dette arbeidet. Ikke minst er [[Landsloven]] fra 1274 viktig; nå fikk hele riket én felles lov med kongen som garantist. | Håkon ble sittende på tronen til sin død i 1263, og i denne fredelige perioden ble det gjennomført en rekke viktig endringer. Tronfølgeloven kom på plass i 1260, og Norge ble dermed et rent arverike. En klar tronfølgeordning førte til mer stabile forhold; det ble langt vanskeligere for andre enn den rette arving å la seg hylle som konge. Håkon begynte å bygge ut kongedømmet til en sterk institusjon, og vi en egentlig sentralmakt begynte å ta form. Hans sønn [[Magnus Lagabøte]] fortsatte dette arbeidet. Ikke minst er [[Landsloven]] fra 1274 viktig; nå fikk hele riket én felles lov med kongen som garantist. | ||
Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning| | {{thumb|Kolorert tegning av Haakon Vs Akershus år 1300. Rekonstruksjon av 09.11.1925 - no-nb digimanus 165357-1.jpg|Akersus festning slik Håkon bygde den rundt 1300. Tegning av | ||
Holger Sinding-Larsen.}} | |||
Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning|Akershus]], [[Båhus festing|Båhus]] og [[Vardøhus festning|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad. | |||
Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus VII Eiriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger. | Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus VII Eiriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger. |
redigeringer