Middelalderens Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

Befolkningen livnærte seg primært på handel og håndverk, samt at det var en del som var tilknyttet kirken eller den offentlige forvaltningen. Mange må også ha hatt interesser i landbruk utenfor byen; diplomer viser ofte at byborgere eier gårder på landsbygda. Dette var både en sikker plassering av penger og en måte å øke inntektene på salg av landbruksvarer ved å involvere seg i alle stadier av prosessen. Det ble holdt mye husdyr, og en del av dem ble nok holdt innenfor bygrensene. Man ver også at det ble dyrket hvete rett utenfor byen. Etterhvert, og særlig fra [[1300-tallet]] av, kom det også industri langs [[Akerselva]] og [[Alna]], med både kongen, biskopen og borgere som eiere. Det var først særlig møller og sager, men etterhvert kom også teglverk og annen industri som krevde vannkraft.  

Byens [[Leksikon:Takmark|takmark]] var det området byens befolkning selv kunne sikre seg havn og ved. I følge Magnus Lagabøters bylov fra 1276 strakte den seg fra [[Tøyenbekken (bekk)|Tøyenbekken]] via nordsiden av [[Valkaberg]] og til bekken ved Martestokker ([[Galgeberg (Oslo)|Galgeberg]]). Derfra gikk grensa forbi grinda på [[Volin (gård i Oslo)|Volin]] til [[Krossbrekka]] opp Eikaberg og videre langs nedkanten av Eikabergkleiva ut i fjorden på høyde med Akersneset.<ref>Nedkvikne, Arnved og Per Norseng 2000, [http://www.nb.no/nbsok/nb/213dc78726e26c0767225bbd172e5fd4?index=1#79 ''Middelalderbyen ved Bjørvika''], Cappelen: 77f.</ref> Utenfor takmarkene lå det en ring av gårder som for en del ble brukt som avlsgårder av byens beboere. Det gjelder blant annet [[Bergsløkken (gård i Oslo)|Bergslykja]] og biskopens Volin.

|[[Schweigaards gate]] og [[Grønlandsleiret]]

Det ble lenge antatt at bryggene opprinnelig lå ved Kongsgården på [[Øra (Oslo)|Øra]]. Men i [[Sverre Sigurdsson]]s tale før slaget i [[1197]] sies det i ''Sverres saga'' at kongen skal legge til ved Øra, mens andre skal til bryggene<ref>[http://www.olhov.net/sverre5.html Sverres saga, kap. 127]</ref>. Flere andre referanser til bryggene i samme saga peker på at det fantes et bryggeanlegg ved Øra, men at hovedbryggene må ha ligget  et annet sted. De sporene som finnes peker på ei bukt nordvest for Mariakirken. Arkeologiske undersøkelser har gitt flere [[skipsfunnene på Sørenga|skipsfunn]] og spor etter bryggene, uten at man sikkert kan si hva som er det eldste området på grunn av forstyrrelser fra senere aktivitet. Etterhvert ble bryggene utvidet i takt med byen, slik at de dekket et betydelig område langs Sørenga. Noen av de best bevarte bryggerestene er funnet ved Klemensallmenningen. Der er deler av både brygger og hus så godt bevart at man kan se hvilken struktur de har hatt og hvordan de ble konstruert.

Fattigdom ble et problem i Oslo etterhvert, i hvert fall fra slutten av 1200-tallet av. Dette skyldtes flere faktorer. En var sesongarbeidere som kom til byen, og som store deler av året var uten inntekt. I middelalderen var langt flere yrker enn i dag sesongbetont, blant annet fordi man var avhengig av vann og vannkraft fra elver, eller åpen sjø for all aktiviteten ved havna. Det kom også fattige fra landsbygda som hadde et håp om å finne noe å forsørge seg på i byen, og man hadde borgere som på grunn av skader eller sykdom ikke lenger kunne forsørge seg selv.  

Av byens egne myndigheter kjenner vi fra kildene til både [[gjaldker]], som var en kongelig embetsmann med lokalt ansvar for lov og orden, og den lokalt utnevnte [[rådmann]]en. I [[Magnus Lagabøtes bylov]] er det bestemmelser om byråd, med lokalt utvalgte rådsmenn. De tidligste byrådene var i stor grad underlagt kongens menn. Fra midten av [[1300-tallet]] ble det mer uavhengige, og man kan da begynne å snakke om en form for kommunalt selvstyre. Gjaldkeren ble etterhvert mer underordnet, og i [[Oslo bys privilegium]] av [[1346]] fikk han tittelen [[Leksikon:Byfogd|byfogd]].   

Borgerne i Oslo protesterte, for de hadde sine tomter, og både kjellere og grunnmurer var mange steder brukbare. Men det var til ingen nytte. Noe byggeaktivitet var det, blant annet ved bryggene, men dette ble forbudt. Det gamle byområdet ble lagt ut som [[ladegård]] for Akershus, og stein ble hentet til andre bygninger. Både [[Hallvardskirken]] og [[Oslo bispegård|Bispegården]] sto igjen nokså uskadd. Domkirken ble brukt en periode, inntil en ny kirke var på plass, men etterhvert ble den brutt ned. Mye av steinen gikk med til å lage vei på [[Grønland (Oslo)|Grønland]]. Restene av den gamle [[Oslo bispeborg|bispeborgen]] hadde også overlevd, riktignok kraftig ombygd. [[Kristen Mule]] hadde reist en gård der, og ved brannen var det [[Nils Toller den eldre]] som eide den. Denne eiendommen tilhørte ikke området som ble lagt ut som ladegård, men det er nettopp her man finner [[Karen Toller]]s bygning som er kjent som [[Oslo Ladegård]], reist over bispegårdens murer. [[Saxegården]] gikk med i brannen, men dette navnet ble beholdt da man reiste et nytt hus samme sted. Dette har senere blitt erstattet av nybygg fra [[1800-tallet]].  

Jernbanen krevde mye plass i det gamle Oslo. For arkeologene har dette både pluss- og minussider. Jernbanefundamenter er dype, så mye ble gravd opp og mye ble ødelagt. De pleier også å bli liggende lenge, og deler av det gamle Oslo er fortsatt godt tildekket. Men på plussiden førte jernbaneutbyggingen til at det ikke ble noe omfattende privat bygging og gatenett med tilhørende tjenester i store deler av Gamlebyen; spesielt ble betydelige deler av Sørenga spart. Det er fra dette området vi har fått mest kunnskap, mens grave- og bevaringsforholdene under andre deler av Gamlebyen er langt dårligere. To av de som ble involvert i arbeidet med jernbanen, [[Peter Andreas Blix]] og [[August Konow Fleischer]], viste stor interesse for det som ble funnet, og sørget for både dokumentasjon og bevaring. Det ble dessverre ikke fotografert, men Blix tok grundige notater. Blix nevner der at han mente arbeiderne gikk for raskt fram, så man ikke kunne se hva som hørte til «1ste, 2den og 3die bebyggelse». Kommentarene forteller to ting som er interessante fra et arkeologisk synspunkt: For det første at Blix forsto viktigheten ved å ta seg tid under slike utgravninger, og for det andre at han oppfattet at man fant spor etter flere bygningsfaser. Det er noe som mange tidlige utgravningsledere ikke helt fikk med seg. Blix of Fleischer foretok til og med utgravninger på egen bekostning utenfor selve jernbaneområdet. Blix publiserte i [[1879]] sine funn fra Hallvardskatedralen og andre bygninger. Han kunne blant annet fortelle mye om trehusbebyggelsen, der man fant stokker som var skadet av brann og gjenbrukt. Etterhvert kom også [[Johan Meyer]], som hadde grav på Hovedøya, inn i arbeidet. Han tegnet en plan som bidro til å identifisere flere elementer, ikke minst Kongsgården. Han skriver om den som kannikgården, og Nicolaysen kalte den prostegården noe som var et vanlig navn på Kongsgården i den tiden prosten i Mariakirken hadde tilhold der. Dette var to steinhus og en ringmur som Blix hadde funnet tidligere, men ikke kunne identifisere. Med Meyers plan ble det hele tydeligere, og man kunne endelig plassere Kongsgården i landsskapet. Nå ble det også mulig å plassere streter og allmenninger på rett sted.

Utover på [[1900-tallet]] fortsatte utgravningen, gjerne i forbindelse med jernbanearbeider. Noen hus ble etterhvert revet, og man kunne da grave på nye steder. I Ladegårdshagen ble det gravd i [[1903]], og der fant man rester av teglbygninger og en mengde trerenner og tømrede brønner. Det ble også funnet et steinhus, men det viste seg å være fra general Hausmanns manufakturi fra [[1700-tallet]]. Det ble i de neste årene gjort flere oppdagelser. Man fant blant annet rester fra teglproduksjon ved [[Alna]], antagelig den siste fasen til de teglverket som Håkon Magnusson fikk tegl til festningen fra. Under byggingen av den nye [[Geitabru]] ble det også funnet kraftig tømmer som ser ut til å stamme fra den gamle brua, som går igjen i krøniker og sagaer som et viktig strategisk punkt. [[1917]] til [[1919]] ble det igjen gravd i Ladegårdshagen. Det skulle anlegges to jernbanetunneler, så man gravde dypt. I [[1919]] ble det funnet et rom som må ha tilhørt borgen. [[Gerhard Fischer]], som nå hadde blitt den ledende person i granskningen av området, identifiserte det som biskopens kapell. Dette har senere vist seg å være galt, men rommet er fortsatt kjent som [[Bisp Nikolaus' kapell]]. Det dreier seg om et rom i bispeborgens østfløy. Rommet ble flyttet opp på tunneltaket, omkring to meter høyere enn det opprinnelig sto.

{{F2}}{{bm}}{{artikkelkoord|59.9059049|N|10.7688728|Ø}}