Mingevannet
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Mingevannet er en innsjø som dannes av Glommas vestre løp der elven deler seg deler seg ved nordenden av Tunøya i den tidligere kommunen Tune, nord for Sarpsborg, med en liten del helt nord som hører til Skiptvet kommune. Innsjøen ligger 25 meter over havet og er på 4 km². Det strekker seg fra Furuholmen i Varteig i nord til Trøsken bru (fylkesvei 114) i syd. Trøsken bru er grensen mellom Mingevannet og Vestvannet. Mingevannet er en av lokalitetene der gjørs finnes.[1]
Der Trøsken bru nå ligger, var det en terskel som ofte stengte gjennomstrømningen helt i deler av året. Før vassdragsreguleringen ble iverksatt kunne vannføringen variere kraftig. Det var ikke uvanlig at vannstanden i Vestvannet var mye lavere enn i Mingevannet, og den sydlige delen kunne være praktisk talt tørrlagt – med unntak av noen små bekker midt i området der vannet pleide ligge. I periodene der Vestvannet var tørrlagt gikk en på elvebunnen, eller «leræne» som det het lokalt.
Fra slutten av 1800-tallet til Trøsken bru stod ferdig i 1912 var det en ferge som ble drevet av Hans Petter Stang på Stang.[2] Fergen krysset Mingevannet fra evjen ved Stang til et sted nordøst for Trøsken bru. Den krevde to roere og var omtrent tre meter bred og firkantet, av en type som ble kalt «lørje». Den kunne ferge tre hester med vogn samtidig.
Grunnen til at den gikk nord for terskelen var at den gamle veien som passerte gårdene Minge, Sætre, Hassellia og Stang endte akkurat ved Stang-evja. Det var også dit bøndene fra Agnalt dro når de ikke kunne bruke veien som lå rett vest for Trøsken. Om en skulle ta veien forbi Elverhøy var veien så bratt at hestene ikke klarte å trekke lass av betydning opp åsen, dermed ble det til at de brukte veien gjennom Lønjedalen til evjen ved Stang.
Vinterveien
Før Trøsken bru ble bygd har trolig beboerne langs vannet fra eldgammel tid av brukt isen som vintervei. Det sies at Trøsken som regel var tørr om vinteren, som en demning, ble ikke isen svekket av strøm i noen av vannene. Ansvaret for å merke trygg rute med grankvister falt på bøndene som hadde hver sine roder langs vannet. Hvis de hadde feilmerket så reisende kom ut på usikker is ventet straff.
De hadde hver sine roder, og de kunne bli straffet dersom de hadde ledet ferdesfolk ut på usikker is. Reidar Stang forteller i Tuneruners vårnummer i 2006 at «et av de farligste stedene var isen over Nora rett ned for Åleskjær, på grensa mellom Tune og Skiptvet. Her kunne isen plutselig gå opp, og hvis kjørekaren ikke var nøye nok med å se etter merke-kvistene i mørket, havnet hestefølget i vannet. Beboerne på land hjalp folk på trygg grunn, men hestene var som regel dømt til å drukne.»
Vinterveien fulgte Mingevannet sydover til den delte seg rett ved Hassellia, med en snarvei over Tunøya til nordenden av Tunevannet. Veien fulgte Utnedalen ned til Øtne og Sjøren etter at en kom seg i land ved Krumsdalen. Veien fra Mingevannet og opp til Krumsdalen var bratt og hard, så denne veien ble vel kanskje helst brukt når folk reiste nordover.
Referanser
- ↑ Artsdatabanken: Faktaark «Gjørs (Sander lucioperca)». Besøkt 3. august 2016.
- ↑ Digitalarkivet: Folketellingen 1900 «Stang 16/1»