Skribenter
95 756
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
'''[[Modum Blaafarveværk]]''' ('''Blaafarveværket''') (egentlig ''Det Kongelige Modumske Blaafarveværk'', senere ''Modums Blaafarveværk'') er en tidligere norsk gruvebedrift ved [[Åmot (Modum)|Åmot]] i [[Modum kommune]] i [[Buskerud]]. Det var [[Norge]]s største industribedrift på [[19. århundre|1800-tallet]], og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i [[1770-årene]]. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. </onlyinclude> | '''[[Modum Blaafarveværk]]''' ('''Blaafarveværket''') (egentlig ''Det Kongelige Modumske Blaafarveværk'', senere ''Modums Blaafarveværk'') er en tidligere norsk gruvebedrift ved [[Åmot (Modum)|Åmot]] i [[Modum kommune]] i [[Buskerud]]. Det var [[Norge]]s største industribedrift på [[19. århundre|1800-tallet]], og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i [[1770-årene]]. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. </onlyinclude> | ||
<onlyinclude>Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]]. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. </onlyinclude> Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etterhvert over 2 000 mennesker. | <onlyinclude>Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen [[Benjamin Wegner]] på vegne av et [[konsortium]] som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]]. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. </onlyinclude> Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etterhvert over 2 000 mennesker. | ||
I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land. | I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land. | ||