Moelven Brug: Forskjell mellom sideversjoner

Theodor Krogvig var en teknisk naturbegavelse. I 1877 kjøpte han en slette langs Moelva, der elva gjorde en stor bue. Her startet han et sagbruk, Strømmen Brug AS, som fra starten produserte trefat med maskiner som Krogvig selv hadde konstruert. Senere utvidet han produktspekteret. I 1884 etablerte han et frørenseri, også det basert på egne maskiner. Senere utviklet Krogvig også en høyrive, som ble selskapets viktigste produkt rent salgsmessig. ”Krogvigs bakkerive” gikk på meier og var spesialkonstruert for bratt terreng. Men det produktet som virkelig skulle ha framtida for seg rent industrielt, var kjerrehjulet. Det var mange produsenter av kjerrehjul i distriktene rundt Mjøsa. Men Krogvigs komparative fortrinn var at han konstruerte en maskin som automatiserte framstillingen av eikene til hjulene. Dermed ble produksjonene betydelig effektivisert. På begynnelsen av 1890-åra hadde Strømmen Brug omtrent 20 ansatte. Produksjonen var på denne tiden svært differensiert og lite sammenhengende. Produktspekteret omfattet for eksempel frørenseri, hjulfabrikasjon, gardsredskaper, treboller, ski og kjelker. Kanskje var denne mangelen på industrielt fokus en av årsakene til at selskapet på begynnelsen av 1890-åra fikk store økonomiske problemer. I 1893 ble boet satt under administrasjon. Etter hvert ble alle eiendelene solgt og kreditorene fikk full dekning for sine fordringer.  

Etter Krogvigs død var det lensmann Martin G. Halvorsen og de tre storbøndene [[Anton Fjelstad]], [[Ole Løken]] og [[Christian Ulven]] som overtok boet etter bedriften Anderkværn Brug, som ble omorganisert og etablert som ”Aktieselskabet Moelven Brug”. Hver av de fire investorene tegnet aksjeposter på 5000 kroner. Investorgruppen representerte betydelige økonomiske ressurser. Samlet sett hadde de en formue på nesten 200 000 kroner ved overtakelsen. Til sammenligning hadde en tjenestekar omkring 1900 en årslønn på 218 kroner. Anton Fjelstad påtok seg ansvaret for den daglige driften med tittel av disponent. Det meldte seg imidlertid raskt et behov for en utvidelse av administrasjonen. Våren 1900 ble den unge telegrafisten [[Otto Minken]], som arbeidet ved jernbanestasjonen i Moelv, engasjert som kontorist. Minken var meget dyktig, og allerede ett år senere avløste han Fjelstad som disponent. Disponent Minken utvidet også raskt staben med to personer, en kontorist og en kasserer og regnskapsfører. Minken var dynamisk og i ettertid er han særlig blitt berømmet for sitt utpregede markedsføringstalent. Etter regnskapsmessig rot forlot han imidlertid stillingen i 1911, og bokholder [[Severin Myrbakken]] overtok.  

Det framstår som om investorgruppen hadde en langsiktig, men noe utydelig industriell strategi. Gruppens leder og talsmann, Anton Fjelstad, uttalte til Hamar Stiftstidende at ”Det er ikke sikkert at vi som går i gang med dette vil få noe særlig utbytte av det – men det kan kanskje bli utbytte for mange siden.” Moelven Brug overtok produksjonsutstyret og produktspekteret til Andrekværn Brug, og det virker som om Fjelstad og gruppen han representerte var innstilt på å videreføre dette. Etter at Minken overtok i 1901, ser det imidlertid ut til at stategien ble tydeligere og mer spisset inn mot nettopp hjulproduksjon, som selskapets styre i 1904 besluttet å gjøre til det sentrale produksjonsgrunnlaget. For å sikre tilgangen til råstoffer kjøpte selskapet i 1902 Velt-Ringsakmarka, et større skogsareal som tilhørte garden ved samme navn. Det ble også anlagt et sagbruk i Buvika ved sørenden av Næra, like ved Moelvas utspring. Tilgangen på kreditt var problematisk de første årene. Selskapet ble refinansiert i 1907. I perioden som fulgte steg imidlertid omsetningen jevnt og sikkert. Selskapet erobret en sterk innenlandsk markedsposisjon og var blant de 2-3 største bedriftene i sitt slag i Norge. Landbruket var inne i store omstillingsprosesser, som gjorde at etterspørselen etter hestedrevne kjøreredskaper var økende. Den jevne omsetningsveksten fortsatte fram til 1915, til tross for selskapet gjennomlevde et midlertidig tilbakeslag 25. januar 1914 da hele fabrikkanlegget brant ned til grunnen. Etter et halvt års driftsstans, startet imidlertid virksomheten igjen, og selskapet fikk noen gode år. I denne perioden ble aksjekapitalen betydelig utvidet, og for å gjøre emisjonen attraktiv besluttet selskapet å betale 30 prosent utbytte til eierne i 1918. Det virker som administrasjonen var uenig i beslutningen. Disponent Severin Myrbakken sa i alle fall opp sin stilling, etter sigende fordi han mente styret ”slo for stort på.”