Mosselukta: Forskjell mellom sideversjoner
(Nye opplysninger om hvorfor mosselukta er kjent) |
m (Kategoriserer.) |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
I 1970-årene begynte man å legge om prosessen for å minske utslippene.</onlyinclude> I 1984 var utslippet på 531 mg/Nm3, og innen 1987 hadde dette blitt halvert. I 2003 var utslippet nede på 1,6 mg/Nm3<ref>Teknisk Ukeblad, «[http://www.tu.no/nyheter/produksjon/article24908.ece. Mosselukta opp i røyk]», publisert 2003-10-28, hentet 2008-03-08</ref>. Dette er gjennomsnittstall, og med stor produksjon kombinert med de minst gunstige værforhold er selv dagens utslipp nok til at lukta blir merkbar i Moss sentrum. | I 1970-årene begynte man å legge om prosessen for å minske utslippene.</onlyinclude> I 1984 var utslippet på 531 mg/Nm3, og innen 1987 hadde dette blitt halvert. I 2003 var utslippet nede på 1,6 mg/Nm3<ref>Teknisk Ukeblad, «[http://www.tu.no/nyheter/produksjon/article24908.ece. Mosselukta opp i røyk]», publisert 2003-10-28, hentet 2008-03-08</ref>. Dette er gjennomsnittstall, og med stor produksjon kombinert med de minst gunstige værforhold er selv dagens utslipp nok til at lukta blir merkbar i Moss sentrum. | ||
Borgermester [[Arne Magnussen]] uttalte engang at «Hittil har ingen dødd av denne lukten, men over tusen mennesker lever av den»<ref>Sitert i Frank Berg, «Moss» i Nils E. Øy (red.), ''Bygd og by i Norge – Østfold'', Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978, s. 406</ref> I forbindelse med Kulturminneåret 2009 ble Mosselukta et av 52 utvalgte kulturminner. | Borgermester [[Arne Magnussen]] uttalte engang at «Hittil har ingen dødd av denne lukten, men over tusen mennesker lever av den»<ref>Sitert i Frank Berg, «Moss» i Nils E. Øy (red.), ''Bygd og by i Norge – Østfold'', Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978, s. 406</ref> I forbindelse med [[Kulturminneåret 2009]] ble Mosselukta et av 52 utvalgte kulturminner. | ||
==Referanser== | ==Referanser== | ||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
[[Kategori:Industri i Østfold]] | [[Kategori:Industri i Østfold]] | ||
[[Kategori:Kulturminner i Østfold]] | [[Kategori:Kulturminner i Østfold]] | ||
[[Kategori:Kulturminneåret 2009]] | |||
{{Q1}} | {{Q1}} | ||
Sideversjonen fra 5. nov. 2009 kl. 22:43
Mosselukta er den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta for det meste er historie. Det hender fortsatt at den opptrer, spesielt når det er tåke, men da ikke så kraftig som den var tidligere.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer.[1]
I 1970-årene begynte man å legge om prosessen for å minske utslippene. I 1984 var utslippet på 531 mg/Nm3, og innen 1987 hadde dette blitt halvert. I 2003 var utslippet nede på 1,6 mg/Nm3[2]. Dette er gjennomsnittstall, og med stor produksjon kombinert med de minst gunstige værforhold er selv dagens utslipp nok til at lukta blir merkbar i Moss sentrum.
Borgermester Arne Magnussen uttalte engang at «Hittil har ingen dødd av denne lukten, men over tusen mennesker lever av den»[3] I forbindelse med Kulturminneåret 2009 ble Mosselukta et av 52 utvalgte kulturminner.
Referanser
- ↑ Masse papir. Norske papir- og tremassefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum 2006, s. 129
- ↑ Teknisk Ukeblad, «Mosselukta opp i røyk», publisert 2003-10-28, hentet 2008-03-08
- ↑ Sitert i Frank Berg, «Moss» i Nils E. Øy (red.), Bygd og by i Norge – Østfold, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978, s. 406