Muntlige kilder

Begrepet Muntlige kilder har (i likhet med begrepet muntlig historie) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord bevart som lyd (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter eller nedtegnelser av slike lydkilder.

I tillegg vil mange av folkloristikkens forskningsfelter regnes som muntlige kilder selv om de ikke faller innafor de mer strikte forståelsene av begrepet muntlig. Det gjelder for eksempel tradisjonsstoff som vitser, vandrehistorier og eventyr. Disse sjangerne kan til en viss grad regnes som muntlige i den forstand at de har blitt tradert muntlig over flere ledd. Formen og innholdet i slike sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan også ha gått gjennom traderingsprosser av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet kommuniserte minner, som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.

Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.

Muntlige kilder er verdifulle for (lokal)historikeren både fordi de gir informasjon om fortida og fordi de oftest gir innganger til enkeltmenneskers fortolkninger av tida de handler om. Av positive gevinster kan nevnes at folks egne fortellinger gjør den generelle historien bredere (andre stemmer får komme til orde), de gjør statistikken dypere (vi får forklaringer på hvorfor folk har gjort som de har gjort, ikke bare at de har gjort det), og vi får vite hva som var og er viktig for hverdagsmenneskene. Kort sagt, muntlig historie demokratiserer og desentraliserer historien. Ikke minst er det noen ganger slik at muntlige historier er den eneste kilden vi har til et tema eller et fenomen.

Men: de muntlige kildene er ikke uproblematiske, og brukt som regelrett kilde til faktiske hendelser og hendelsesforløp er de ikke alltid like egna. I en intervjusituasjon kan du sjelden forvente at en nittiåringen troverdig skal huske noe særlig av detaljene i noe som skjedde for åtti år sia. Det har med enkle psykologiske prosesser å gjøre. Men det som er mulig å forvente, er at hun kan si noe om hvordan hun kjente seg da det skjedde. Årstall og datoer forsvinner lett, mens de virkelig dramatiske tingene - og det som har skjedd så ofte at fortelleren har det i ryggmargen (slik som for eksempel arbeidspraksiser), ofte huskes og fortelles godt.

Kilder

• Kjelstadli, Knut 1991: "Kan det sies noe nytt om de muntlige kildene?" i: Dugnad 4/91
• Lorås, Jostein 2007: "Muntlige kilder - faktuelle eller narrative lesemåter?" i: Historisk tidsskrift nummer 3 2007
• Hodne, Kjelstadli og Rosander (red.) 1981: Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap og historie, Universitetsforlaget
• Slettan, Dagfinn 1984: "Muntlig historie og arbeidslivsforskning" i: Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70-årsdagen, Universitetsforlaget