Muntlige kilder

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Johannes Klausen, eller Johannes i Smia, har bidratt til mange gode muntlige kilder.
Foto: Bengt Arne Røyne
Begrepet muntlige kilder har (i likhet med begrepet muntlig historie) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord bevart som lyd (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter / transkripsjoner. Man vil oftest også regne med nedtegnelser fra intervjuer som muntlige kilder, selv om det varierer hvor nøyaktig en intervjuer er i stand til å gjengi fortellerens ord. Blant de aller mest brukte slike muntlige kildene innafor historiefaget er livsløpsfortellingene, der folk forteller i egne ord om sine liv (og om omgivelsene sine). I tillegg vil man i noen tilfeller også regne med tradisjonsstoff som en del av den store sekkebetegnelsen muntlige kilder.

Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.

Muntlige kilder er verdifulle for (lokal)historikeren både fordi de gir informasjon om fortida og fordi de oftest gir innganger til enkeltmenneskers fortolkninger av tida de handler om. Av positive gevinster kan nevnes at folks egne fortellinger gjør den generelle historien bredere (andre stemmer får komme til orde), de gjør statistikken dypere (vi får forklaringer på hvorfor folk har gjort som de har gjort, ikke bare at de har gjort det), og vi får vite hva som var og er viktig for hverdagsmenneskene. Kort sagt, muntlig historie demokratiserer og desentraliserer historien. Ikke minst er det noen ganger slik at muntlige historier er den eneste kilden vi har til et tema eller et fenomen.

Ulike typer muntlige kilder

Det finnes mange ulike typer muntlige kilder, og det finnes også mange måter å begrepsfeste dem på. Hvordan de muntlige kildene har blitt skapt har stor innvirkning på hvordan vi skal betrakte dem, både praktisk og analytisk, og det har stor betydning for hva slags kildeverdi de har. Det er derfor viktig å fortelle en eventuell leser hvordan kildene har blitt til.

Livsløpsfortellinger

Den sannsynligvis aller mest brukte muntlige kilden for historikerne er livsløpsfortellingene, en form for autobiografiske intervjuer nedskrevet av fortellerne selv eller andre. Innafor livshistorieforskningen og den muntlige historien regnes Hamilton Holts bok The life stories of undistinguished Americans as told by themselves som en av de aller tidligste. Denne samlingen inneholder livsløpsfortellinger som delvis er skrevet ned egenhendig, delvis basert på intervjuer tredjepersoner har gjort med fortellerne.

Hamilton Holt var først og fremst redaktør, og han skriver i innledningen til sin samling at

I am aware that some of these authobiographies, or "lifelets" are crude from a literary point of view, but they all have a deep human interest, and perhaps some sociological importance[1].

På tross av Holts forbehold, ble inspirasjonen fra utgivelsen hans svært viktig, innafor ulike felter av humaniora generelt, og for sosiologien spesielt. Enogtjue år etter "The life stories of undistinguished americans" ble publisert, kom Thomas William og Florian Znaniecki med sitt verk The Polish peasant in Europe and America. De analyserte livshistorier de hadde fått tak i gjennom brev, offentlige dokumenter og intervjuer. Amerikanske antropologer, lingvister og andre hadde selvfølgelig gjort liknende intervjuer tidligere. Men det metodiske og teoretiske nybrottet William og Florian gjorde skulle komme til å bli grunnleggelsen av den humanistiske sosiolgien. De ønska å vise at livshistorier var den beste inngangsporten til å forstå sosiale gruppers indre liv og utvikling, og sto sterkt på at det var det perfekte utgangspunkt[2] for å finne fram til mer abstrakte generaliseringer om grupper. Oral History-bevegelsen som fulgte etter andre verdenskrig i USA sto på skuldrene deres og var sterkt preget av dem. I Norge ble man inspirert av Oral history, men hadde også en selvstendig tradisjon fra Edvard Bull d.y., som allerede på 1950- og 60- tallet samlet inn arbeideres minner.

Mens Hamilton Holt samlet inn konkrete, selvfortalte (og for en stor del selvnedskrevne) autobiografier, benyttet William og Znaniecki seg av en mengde ulike typer materiale. I praksis vil de fleste historikere bruke mange forskjellige kilder, og forskjellige måter å lage biografier på, men det kan være nyttig å skille mellom dem, både av praktiske og av teoretisk-metodiske hensyn.

Livshistorie og livsfortelling

Innafor livshistorieforskning blir det gjerne gjort et skille mellom life history og life story [3]. Det kan tenkes mange måter å oversette disse to begrepene på, men det vanligste er til livshistorie og livsfortelling. En livshistorie kan formes som en biografi nedtegnet i samarbeid med personen det gjelder, slik for eksempel artikkelen her på wikien om Smed Ottar Arne Iversen er, men kan like gjerne være rekonstruert på grunnlag av skriftlige kilder av vedkommende eller andre. Slikt materiale var det Znaniecki og William skapte og brukte som grunnlag for arbeidet sitt.

Life story eller livsfortelling derimot, er danna ved at en person (gjerne muntlig) forteller om sitt liv slik hun selv har oppfattet det og husker det. Et eksempel som faller inn i en slik sjanger er artikkelen Frå Bjorli da eg var ti år. Fortellingene som ble samla inn til prosjektet Mangfoldige minner, eller til Minneoppgavene for eldre er andre eksempler.

Hamilton Holts verk består av livsfortellinger, og i introduksjonen til The life stories... skriver Edwin E. Slosson at

In procuring these stories two methods were used: first and preferably, to have the life written upon his own initiative by the person who lived it; second, in the case of one too ignorant or impatient to write, to have the story written from interviews, and then read to and approved by the person telling it[4].

Med andre ord: det var foretrukket at fortelleren selv valgte sine ord og skrev dem ned - av hensyn til autensitet, og av hensyn til fortellerens kontroll med hva som ble presentert.

For en historiker vil som oftest en kombinasjon av livshistorie og livsfortelling være ønskelig, blant annet for å sjekke faktaopplysninger om historiske hendelser og fenomener, mens det innafor andre fag (som lingvistikk, eller folkloristikk) like gjerne kan være selve fortellingen som står i fokus, og dermed være irrelevant å bringe inn annen empiri.

Spørrelister

Spørrelister er lister med kvalitative spørsmål om konkrete tema - opprinnelig brukt for å skaffe kunnskap om folkekulturen[5]. I begynnelsen brukte man vanligvis egne hjemmelsmenn som svarte på vegne av sitt lokalmiljø. Norsk etnologisk gransking ble oppretta for å ivareta slikt arbeid. Mange intervjuundersøkelser innafor historiefaget har hatt liknende form - som bredt anlagte lister med spørsmål. Et eksempel er prosjektet Arbeidsarven[6], som blant annet har brukt ganske detaljerte stikkordslister som utgangspunkt for intervjuer om arbeidsliv. Her på lokalhistoriewiki har vi utarbeida spørrelister til bruk i innsamling av folks minner om arbeid på og med Samvirkelag.

Andre navn på spørrelister er emnelister, temalister og intervjuguider - der de sist nevnte begrepene gjerne signaliserer at man sikter på temmelig åpne, dialogiske intervjuformer. Folklorister og etnologer har gjerne vært skeptiske til rigid strukturerte spørrelister der poenget er at alle informantene skal svare på samme spørsmål, a la sosiologene og statistikernes undersøkelser[7]. En åpen intervjuform inviterer til at man kan få svar også på spørsmål man ikke visste at man burde stille, og gir fortelleren større inflytelse på resultatet - noe som innafor humaniora sannsynligvis alltid er en fordel.

Tradisjon

Muntlig tradisjonsstoff hører også til kategorien muntlige kilder. Selv om de først og fremst tilhører folkloristikkens fagfelt, kan de også betraktes fra en historisk synsvinkel. Mange har for eksempel forsøkt å fastslå den historiske kildeverdien i lokale sagn og liknende. Et eksempel på det finner vi i tilfellet Hoverak, der Olav Frøyrak fortalte at i "gamal tid var Tveitå støyl under Horverak. Så var der to brør frå Horverak - den eldste fekk Horverak, den yngste fekk Tveitå". Tormod Tveitå fikk seinere bekrefta at "i 1590 var faktisk Tveitå støyl under Horverak, og at bonden på Tveitå i 1624 truleg var bror til bonden på Horverak, og begge truleg søner til han som sat åleine på Horverak i 1590".

En annen sak er at noen av folkloristikkens forskningsfelter regnes i enkelte tilfeller som muntlige kilder selv om de ikke alltid overføres muntlig. Det gjelder for eksempel skriftliggjort tradisjonsstoff som vitser, vandrehistorier og eventyr. Disse sjangerne har blitt tradert over flere ledd, og de kan sies å tilhøre muntlig kultur selv om det i dag overføres digitalt eller skriftlig. De blir dermed analysert i samme perspektiv som de muntlig overførte formene.

Ulike måter å lese og bruke muntlige kilder på

Muntlige kilder må utsettes for samme type kildekritikk som alle andre typer kilder - enten vi bruker dem som levning eller beretning, eller på helt andre måter. Men de har sine særegne problemer - og sine særegne styrker, som bør tas hensyn til.

En faktuell lesemåte: hva kan man forvente?

Gamle fotoalbum kan bringe fram minner - som dette, som er noe av grunnlaget for Inger Paulsbergs skildring av en sykkeltur i 1959.
Jostein Lorås beskriver i en artikkel i Historisk tidsskrift i 2007[8] to ulike lesemåter av de muntlige kildene, som på sett og vis kan sies å tilhøre hver sine av de ulike fagtradisjonene som møtes i arbeidet med muntlige kilder. Han skriver at minnematerialet kan leses “både faktuelt og narrativt”. Videre mener han at den faktuelle lesemåten har vært den mest utbredte blant norske historikere fram mot slutten av 1980-åra[9]. Om man bruker de muntlige kildene slik, er de først og fremst til stede i historikerens arbeid som “illustrasjoner og eksempler på faktiske hendelser og typiske situasjoner”. Da blir kildekritikken retta mot representativitet[10] og hvorvidt fortellerne er i stand til å huske opplevelser og forhold sannferdig og nøyaktig. I en slik arbeidsmåte blir det viktig å vite hva man kan forvente at folk husker, hvordan de husker det og hvordan man kan aktivere hukommelsen til dem man bruker som informanter.

De muntlige kildene brukt på denne måten er ikke uproblematiske. Som kilde til faktiske hendelser og hendelsesforløp er de rett og slett ikke alltid like egna. I en intervjusituasjon kan du sjelden forvente at nittiåringen troverdig skal huske noe særlig av detaljene i noe som skjedde for åtti år sia. Det har med enkle psykologiske prosesser å gjøre. Det som derimot er mulig å forvente, er at hun kan si noe om hvordan hun kjente seg da det skjedde. På den annen side er det viktig å være klar over at fortellerne forteller nå, i dag, og preges like så mye som resten av samfunnet av endringer i holdninger – og etterpåklokskap. Det er også viktig å huske at fortelleren, likeså mye som intervjueren, har en agenda med intervjuet.

Folk engasjerer seg i minneinnsamlinger av mange grunner. Fortellerne som deltar med livsfortellinger vil gjerne rett og slett fortelle sin egen historie for å legge noe igjen etter seg, til familie, eller bare et minne i den verden som man om en stund ikke lenger er en del av. Forskerens agenda er underordnet. Og med en slik motivasjon er det ofte viktig for fortellerne ikke bare at historien blir "riktig", men også at den blir "fin". Andre ganger er fortelleren politisk motivert, og vil gjerne fortelle sin versjon av et spesielt saksforhold. Slike ulike motivasjoner preger selvfølgelig hva slags fortellinger man får.

En annen side ved de muntlige kildene som det er viktig å være klar over, er at det ikke nødvendigvis er det historikeren er opptatt av som er det fortellerne husker best. Årstall og datoer forsvinner lett, men det kan hjelpe å relatere dem til noe mer nært – for eksempel fødselsåret til barn og barnebarn, eller året man ble sendt ut som soldat. Samfunnsmessige endringer huskes ikke nødvendigvis så godt som det historikeren kunne ønske seg. Men de virkelig dramatiske tingene – selv om informanten har feil årstall og dato – kan gjerne både huskes og fortelles godt. Det samme gjelder det som har skjedd så ofte at fortelleren har det "i ryggmargen". Eksempler på det kan være gamle arbeidspraksiser eller salmeutvalg i barndommens menighet. Mange har pekt på at avstanden i tid ikke nødvendigvis er den mest avgjørende faktoren. Eldre folk (og yngre!) kan ha håpløs korttidshukommelse samtidig som de har en detaljert og solid langtidshukommelse.

En narrativ lesemåte: hvordan?

Lorås hevder i sin artikkel at de muntlige kildene i tillegg til å leses faktuelt også bør leses narrativt. Fortellingen er tekst og informasjon, men har også en på samme tid individuell og grunnleggende sosial, meningsbærende side. Ikke minst er den enkelte fortelleren bærer av tradert materiale [11]. Livsfortellinger omtaler ofte skikker og folkelig fortellerstoff slik som eventyr, vitser og sagn. I tillegg bruker fortellerne ordtak og faste vendinger og så videre. Alt dette peker ut over den enkeltes person og inn i hennes fortellermiljø og sosiale fellesskap. Det kan også vise til kulturformer og historiske fenomener som er mye eldre enn fortelleren selv.

Formen og innholdet i slike traderte sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan ha gått gjennom traderingsprosser av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet kommuniserte minner, som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.

Å fortelle noe til andre gjør noe med fortellingen. Tradering standardiserer blant annet fortellingen etter gruppas normer, noe som gjør at traderingsprosessen endrer "fortellerstoffets karakter som kilde"[12] . Den enkeltes personlige fortelling forteller oss altså både overflatisk, og i en dypere forstand, noe om den verden og den fortellerverden fortelleren er en del av. Freeman uttrykker det slik:

My story can never be wholly mine, alone, because I define and articulate my existence with and among others, through the various narrative models – including litterary genres, plot structures, metaphoric themes, and so on – my culture provides [13].

Normer og verdier i fortellerens miljø preger både hvordan hun forteller og hva hun forteller – enten hun har akseptert og internalisert holdningene og forestillingene i sine omgivelser, eller står i opposisjon til det. Om vi betrakter de muntlige kildene på med utgangspunkt i en narrativ lesemåte, vil det være viktig å identifisere hva som er kollektivt stoff (og dermed forteller noe om miljøet / kulturen til fortelleren) og hva som er individuelt eller som avviker fra miljøet.

En oppsummering

Mange mener at Lorås er for optimistisk i sitt syn på hva man kan hente ut av de muntlige kildene når de beskriver følelser og opplevelser i fortida[14]. Det er slett ikke sikkert at det fortellerne hevder at de følte om det ene eller det andre er særlig troverdig. Kanskje er de muntlige kildene sterkere vitnesbyrd om den tida de fortelles i enn de er gode kilder til den tida de forteller om - på samme måte som skriftlige kilder som forteller om fortid. Det bør likevel ikke hindre oss i å samle dem og å bruke de muntlige kildene!

Fotnoter

  1. Holt 1906 (2009):1
  2. Thomas og Znaniecki i Goodson 1980-81:62
  3. Slettan 1994:19
  4. I Holt 1906 (2009):4
  5. Kverndokk
  6. Nettstedet Arbeidsarven
  7. Se for eksempel Gjesdal Christensen 1981:163
  8. 2007:433-445
  9. Lorås 2007:434
  10. Se for eksempel Bull 1958:3.
  11. Hodne 1983:14
  12. Hodne 1981:36
  13. Freeman 2001:287
  14. Se for eksempel Kaldal 2008:665

Kilder

  • Bull, Edvard 1958: Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd : tre norske industristrøk, Norsk folkemuseum
  • Freeman, M. 2001: "From substance to story. Narrative, identity and the reconstruction of the self" ss 283-298, i: Brockmeier, J.: Narrative and identity. Studies in Autobiography, self and culture, John Benjamins publishing company
  • Gjesdal Christensen, Anne Louise 1981: "Tenk at eg hugsa alt detta.", i: Hodne, Kjelstadli og Rosander (red.): Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap og historie, Universitetsforlaget
  • Goodson, Ivor 1980-81: "Life history and the study of schooling", i: Interchange, Vol.11, nr.4
  • Hodne, Kjelstadli og Rosander (red.) 1981: Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap og historie, Universitetsforlaget
  • Hodne, Bjarne 1983: "Autobiografier som folkloristisk kilde" ss 5-40, i: Norveg 26, 1983
  • Holt, Hamilton 1906 (2009): The life stories of undistinguished americans as told by themselves, General books
  • Kaldal, Ingar 2008: "Minna og mytene - og verdien av dei som historisk materiale", i: Historisk tidsskrift nummer 4 2008
  • Kjelstadli, Knut 1991: "Kan det sies noe nytt om de muntlige kildene?" i: Dugnad 4/91
  • Kverndokk, Kyrre: "Spørreliste", artikkel på Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo
  • Lorås, Jostein 2007: "Muntlige kilder - faktuelle eller narrative lesemåter?" i: Historisk tidsskrift nummer 3 2007
  • Slettan, Dagfinn 1984: "Muntlig historie og arbeidslivsforskning" i: Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70-årsdagen, Universitetsforlaget
  • Slettan, Dagfinn 1994: Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver, Nr. 4 i skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim