Norsk Folkemuseum

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Norsk folkemuseum)
Hopp til navigering Hopp til søk
Norsk Folkemuseums merke er «Den norske løve» med hellebard etter forbilde i dalermynt fra 1600-tallet, et kjent motiv i norsk folkekunst og et symbol på museets riksdekkende virksomhet.
Foto: Lars Roede (1990).
Telemarkstunet. Til venstre loftet fra søndre Tveito i Hovin fra ca. 1300, til høyre buret fra nedre Nisi i Gransherad fra 1797.
Foto: James Cridland (2006).
Gol stavkirke fra ca. 1200, gjenreist 1885.
Foto: Olve Utne (2008).
Wessels gate 15 fra Meyerløkka i Oslo fra 1865.
Foto: Chris Nyborg (2013).
Leikanger prestegård fra 1752, hvor Thaulowsamlingen er utstilt
Foto: Olve Utne (2008).

Norsk Folkemuseum er Norges største kulturhistoriske museum. Formålet var å samle, bevare og utstille «alt, som belyser det norske Folks Culturhistorie». Det ble etablert 19. desember 1894 på initiativ fra Hans Aall, etter forbilde fra Nordiska museet i Stockholm, stiftet i 1872 av Artur Hazelius og utvidet i 1891 med friluftsmuseet Skansen. Dette hadde sitt forbilde i verdens første friluftsmuseum, Oscar IIs bygningssamling, etablert i 1881Bygdøy kongsgård. Norsk Folkemuseum åpnet sin første utstilling i 1896 i en leilighet i Christian IVs gate. I 1898 kjøpte museet en tomt utskilt fra landstedet DronninghavnBygdøy, nabo til Kongsgården med Kong Oacars samlinger. Tomten kan ha vært valgt med tanke på en senere sammenslåing med kongens samlinger. Arealet nærmest hovedinngangen ble leid ut til Den kulturhistoriske utstilling i 1901, og bygningene reist for dette formålet kunne museet etterpå og bruke til sine innendørs utstillinger.

Friluftsmuseet

Tomten på Bygdøy ble innkjøpt for å gi plass til det planlagte friluftsmuseet, som skulle omfatte bygninger fra alle landets bygder. Museet hadde allerede på forhånd begynt innsamlingen av hus fra bygdene, og de ble lagret på museumsområdet til de kunne gjenreises og åpnes for publikum i 1902. Tomten ble utvidet ved kjøp av ytterligere arealer fra Dronnninghavn, og i 1907 kunne museet også overta forvaltningen av Kong Oscars samlinger på Badstuebråten, som kongen etter unionsoppløsningen ga til den norske stat. Samlingen besto av fire gamle bygninger, en årestue fra Setesdal, en [[Telemark]-stue fra 1738, et middelslderloft fra Gudbrandsdal og et 1700-talls loft fra Telemark. I midten var Gol stavkirke blitt gjenreist i 1885.

I 1914 ble tomten igjen utvidet, og «Gamlebyen» ble anlagt i 1915 for å gi plass til byhus fra hele landet. Men nærheten til den voksende hovedstaden gjorde at den bortsett fra to hus fra andre byer kom til å bestå av hus fra Oslo som ble revet for å gi plass til nybygg. Etter en arkitektkonkurranse i 1919 ble bygningene rundt museets torg oppført i årene 1934–38 for å huse innendørs utstillinger. Rett før 1940 lanserte museet «15-tunplanen» for å gjenreise hele gårdstun fra like mange regioner, mens husene tidligere hadde vært samlet enkeltvis. Denne planen er aldri blitt fullført.

I etterkrigstiden fortsatte friluftsmuseet å vokse. Spesielt kom det mange nye bygninger til «Gamlebyen», et resultat av byfornyelse i Oslo. Den siste tilveksten er leiegården fra Wessels gate 15, som ble gjenreist på museet 19992002 og har leiligheter som viser bymessig boliginnredning fra 1875 til 2000.

Friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum besto i 2008 av 155 bygninger flyttet fra forskjellige steder i Norge, som representerer byggeskikk fra middelalderen til moderne tid. Disse fordeler seg mellom en landsbygdseksjon, der de fleste bygningene kommer fra Østlandsdalene, og en byseksjon («Gamlebyen»), der de aller fleste bygningene kommer fra Oslo. Landsbygdseksjonen viser hvordan livet på landsbygda var fra omtrent for 300 år siden til omtrent for 150 år siden, og husene er gruppert inn i gardstun etter herkomststed, slik som Telemarkstunet og Numedalstunet. Noen av dem, som Setesdalstunet, viser hvordan et gardstun faktisk så ut i gamle dager, mens andre tun forteller mer om hvordan tidligere generasjoner av museumsfolk har ønsket å formidle historien.

«Gamlebyen» er kanskje først og fremst kjent for de fem gjenværende bygningene fra Enerhaugen, men viser også byhus fra nåværende Oslo fra så langt tilbake som 1600-tallet. Tollbugata 14 er en fullstendig bygård oppført i utmurt bindingsverk, byggemåten som var den vanligste i Kvadraturen på 1600- og 1700-tallet, mens Wessels gate 15 fra 1865 har utstillinger som viser innredete leiligheter fra 1875 til og med 2002.

I friluftsmuseet står også Gol Stavkirke, som er museets hovedattraksjon, særlig blant utenlandske besøkende.

Historie

Den første utstillingen ble åpnet i 1896 i en leilighet i Christian IVs gate. Ved «Museumstorget» ble den første utstillingsbygningen «Bybygg» oppført i 1914.

I 1914 ble tomten utvidet, og man reiste en ny museumsbygning. På samme tid begynte innkjøp av hus til «Gamlebyen», et stort anlegg som ble reist rundt museumstorget i perioden 19341938. Det var planer om å lage femten komplette gårdstun som kunne vise byggetradisjoner fra hele Norge, men dette ble aldri fullført.

I 1990 overtok folkemuseet store deler av de norske samlingene ved Nordiska Museet i Stockholm. Et nytt besøkssenter og nye magasiner stod ferdige til hundreårsjubileet i 1994.

Frem til 1990 var museet en medlemsforening, men man gikk da over til å organisere det som en selveiende stiftelse. Medlemsforeningen gikk over til å bli en venneforening. Den har nå omkring 2000 medlemmer.

I tillegg til samlingen på Bygdøy eier og driver Norsk Folkemuseum Norsk Farmasihistorisk Museum, Ibsenmuseet og Norsk etnologisk granskning, og det forvalter bygningene og parken på Bogstad gård gjennom en stiftelse. Siden 2004 har folkemuseet også forvaltet Bygdøy kongsgård med unntak av hovedbygningen og kongefamiliens private park. Fra 2009 er også Eidsvollsbygningen en del av Folkemuseet, og Norsk Maritimt Museum kom inn i stiftelsen i 2015.

Samlingene omfattet i 2008 omkring 155 000 gjenstander. I 2004 hadde museet 266 176 besøkende.

Museets dokumentasjonssenter

Ved museets dokumentasjonssenter, som omfatter arkiv, bibliotek og billedarkiv, finnes samlinger med minnemateriale fra hele landet. Særlig kan nevnes samlingen Husmannsminner og Arbeiderminnesamlingen, som begge ble samlet inn på 1950-tallet ved hjelp av spørrelister og intervjuer. Husmannsminnene inneholder blant annet opplysninger om oppvekstmiljø og skolegang i ulike bygdesamfunn og om arbeids- og organisasjonsforhold i jordbruket. Arbeiderminnene inneholder tilsvarende informasjoer fra ulike bransjer og miljøer innen industrien. Samlingen er inndelt i følgende kategorier: tremasse-, cellulose og papirindustrien, sagbruk og høvleri, tobakksindustri, fyrstikkindustri, anleggsarbeid, tekstilindustri, jern- og metallindustri, skotøyindustri, bryggearbeid og diverse beretninger fra blant annet jordbruk og fiske.

Det kulturhistoriske bildebyrået

Det kulturhistoriske bildebyrået ved dokumentasjonssenteret inneholder omkring 40.000 enheter fordelt på store mengder kulturhistoriske fotografier, lysbilder, filmer, grafiske trykk, tegninger, postkort m.m. Blant annet inneholder samlingene arkivene etter fortografene Anders B. Wilse og Axel Lindahl og filmene etter Anna Grostøl. Det kulturhistoriske bildebyrået har historiske fotografier fra perioden 1850 til 1950 som sitt spesialområde. Store deler av A.B. Wilses samling på 110.000 negativnummer er søkbart over nettet i Galleri NOR.

Thaulowmuseet

Thaulowmuseet eller Thaulowsamlingen er en fast ustilling i Leikanger prestegård i friluftsmuseet på Bygdøy. Hoveddelen av samlingen er møbler, malerier og løsøre som hadde tilhørt embetsmannsslekten Thaulow og de inngiftede slektene Chrystie og Vibe m.fl. Ved gavekontrakt av 28. mai 1914 ble samlingen gitt til et familiemuseum med Folkemuseets direktør og to medlemmer av familien som styre. Giverne var de tre ugifte døtrene av legen Heinrich Arnold Thaulow, søstrene Aimée, Jeanettet og Christiane Thaulow, født henholsvis 1837, 1839 og 1840.

Samlingen trengte et hus, og Folkemuseet ønsket en prestegård i friluftsmuseet. Direktør Hans Aall fikk søstrene til å bekoste flytting av prestegården, og begge parter fikk sine ønsker oppfylt. Frøknene betalte 20 000 kroner for flytting og gjenreisning, og ytterligere 20 000 til vedlikehold av bygningen og forvaltning av samlingen. De sikret seg et familiemuseum, og museet fikk en omfattende samling av innbo og et hus som det ellers ikke ville hatt råd til å ta imot. Familien Thaulow hadde aldri hatt noen tilknytning til Leikanger prestegård, men de tilhørte en samfunnsklasse som ville ha følt seg hjemme i denne embetsgården, og deres møbler og malerier hadde vært i lignende interiører.

Norsk etnologisk gransking

Se også egen artikkel om NEG.

Galleri

Litteratur

  • Hegard, Tonte 1984: Romantikk og fortidsvern. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Hegard, Tonte 1994: Hans Aall – mannen, visjonen og verket. Norsk Folkemuseum, Oslo.
  • Mork, Paal (red.) 2010: «Norsk Folkemuseum - Friluftsmuseet», By og Bygd 43, Norsk Folkemuseum, Oslo.

Eksterne lenker

Koordinater: 59.9075° N 10.68673° Ø