Murukleiven
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Tov Johannesen Murukleiven var fra Telemark. Han var i sin samtid en kjent stortyv.
Bakgrunn og familien
Det finnes flere kilder som angir at Murukleiven skal være født på slutten av 1770-tallet, mest sannsynlig i Heddal. Foreldrene var Johannes Halvorsen født 1744 og Åshild Torsdatter født 1741. De var innflyttere til Heddal. Trolig dro de fra den vesle plassen Primkleiv i Svartdal i Seljord. Murukleiven hadde minst seks søsken, Gunnhild født i 1778, Ingeborg født i 1780, Aslaug født i 1781 og broren Ole (trolig født i 1782, men ikke innført i kirkeboka). To andre brødre døde tidlig. Hans ble født i 1785 og døde 1793, og John ble født 1789 og død samme år. Alle søsknene skal være født i Heddal.
Murukleiven skal ha bodd hjemme hos foreldrene til han ble 15 år. Da tok han tjeneste på ulike gårder i Heddal i seks år og senere også et år i Sauland i Hjartdal.
I en etterlysning av Murukleiven fra august 1814 finnes en beskrivelse av hvordan han skal ha sett ut: mørkt hår, blå øyne, "temmelig" høyde og sped kroppsbygning. Han skal også ha fått to skudd gjennom det ene låret og arr eter hugg med en øks på venstre skulder.
Militær karriere
Tov ble innrullert som mening i 7. musketerkompani i mars 1801 for 8 års tjeneste i det sønnenfjelske gevorbne infanteriregiment. Hjemstedet ble oppgitt å være en husmannsplass under gården Holla i Heddal I 1808 rømte Tov og to andre soldater fra regimentet. Det var da forlagt i Enningdalen nær Halden. Årsaken til rømningen var at en rekke tyverier som Murukleiven hadde deltatt i i Heddal, var på vei til å bli oppdaget. Etter deserteringen oppholdt Tov seg noen uker i Hallingdal og Numedal før han dro tilbake til Heddal. Her ble han oppsporet av lensmannen i Heddal hos foreldrene sine. Tov unnslapp lensmannen og flyktet over til Hallingdal, men der ble han arrestert av lensmannen i Ål. Etter noen uker klarte han å rømme fra arresten og vandret videre til Sauland. I løpet at denne tiden fortsatt han med tyveriene. Våren 1809 ble han arrestert av lensmannen i Hjartdal og transportert tilbake til regimentet sitt i Halden. Murukleiven ble nå dømt ved krigsrett til spissrotgang, og at han skulle betale tilbake verdien av tyvgodset. I mai 1809 ble han ved kongelig resolusjon dømt til å arbeide i jern på Fredriksten festning. Han flyktet igjen. Nå fortsatte tyveritoktene og han stjal alt fra mat til klær, sølvtøy og andre verdisaker. Murukleiven var også etterlyst som voldsmann fordi han skal ved flere av rømningene ha skadet vaktene.
Tyverivirksomheten
I januar 1810 ble Murukleiven igjen tatt til fange, men også denne gangen rømmer han. Han klarte å file over bolten som holdt håndjernene sammen. Ved påsketider samme år arresteres han på nytt, men klarer å flykte. Myndighetene var lei av Murukleivens tyverier og rømninger, og rett etter nyttår 1812 startet rettsak mot Murukleiven og hans medsammensvorne ved Nedre Telemark sorenskriveri. Rettsaken pågikk uten Murukleiven og han ble dømt til å arbeide i jern på livstid.
Våren 1813 ble Murukleiven arrestert i Heddal, igjen rømmer han. Det samme skjer sommeren 1814, og i august er han igjen på frifot.
Murukleivens damer
Drapet på Murukleiven
Høsten 1814 ble Murukleiven igjen observert i Heddal. Lensmannen tar en flokk med seg og finner Murukleiven hos broren sin, på plassen Turkelia. Natt til 5. oktober omringer de plassen, og huset blir også stormet. I uroen som følger blir Murkleiven slått i hjel med en børsekolbe. Den 20. oktober 1814 ble Murukleiven begravd i Heddal kirke.
Lensmannen og hans folk ble i februar 1815 stilt for retten og tiltakt for drapet på Murukleiven. Alle ble frikjent fordi Murukleiven skal ha vært en kjent voldsforbryter.
Kilder og litteratur
- Tov Murukleiv - soldat, desertør og stortyv i en urolig tid i Europa av Kjell Kleivane i Notodden historielag: Årsskrift 2014.
- Murukleiven begravd i Heddal 20. oktober 1814: ministerialbok for Heddal nr. 4, folio 202a.