Skribenter
94 694
redigeringer
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon (vis kilde)
Sideversjonen fra 8. jan. 2020 kl. 21:19
, 8. jan. 2020→Quislings politiske retning
| (Én mellomliggende revisjon av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 21: | Linje 21: | ||
Sentralt var imidlertid å danne en felles front mot den antatte marxistiske faren, og antiparlamentarismen. Quislings ønske om å erstatte [[Stortinget]] med et såkalt ''Riksting'' med representanter fra de forskjellige næringene og virksomhetsområdene i landet var et sentralt punkt. For Quisling var avskaffelse av partivesenet viktig, men det kommer ikke like tydelig fram hva de nye institusjonene skulle gjøre, som ikke kunne gjøres innenfor det eksisterende systemet. | Sentralt var imidlertid å danne en felles front mot den antatte marxistiske faren, og antiparlamentarismen. Quislings ønske om å erstatte [[Stortinget]] med et såkalt ''Riksting'' med representanter fra de forskjellige næringene og virksomhetsområdene i landet var et sentralt punkt. For Quisling var avskaffelse av partivesenet viktig, men det kommer ikke like tydelig fram hva de nye institusjonene skulle gjøre, som ikke kunne gjøres innenfor det eksisterende systemet. | ||
Den borgerlig, konservative kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Quisling og partisekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]], samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som [[Hirden]] og etter hvert [[Frontkjemperkontoret]], søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister [[Gulbrand Lunde]]. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da [[Josef Terboven]] utnevnte sine [[De kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] 25. september 1940. Men også i disse kretser var pangermanske kretser representert, med med politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], justisminister [[Sverre Riisnæs]] som de mest fremtredende. | Den borgerlig, konservative kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Quisling og partisekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]], samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som [[Hirden]] og etter hvert [[Frontkjemperkontoret]], søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister [[Gulbrand Lunde]] og finansminister [[Frederik Prytz (1878–1945)|Frederik Prytz]]. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da [[Josef Terboven]] utnevnte sine [[De kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] 25. september 1940. Men også i disse kretser var pangermanske kretser representert, med med politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], justisminister [[Sverre Riisnæs]] som de mest fremtredende. | ||
== Opposisjonen == | == Opposisjonen == | ||
{{thumb|Johan B. Hjort 1930.jpg|[[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] som ny høysterettsadvokat, og på tiden han var med på å starte den nasjonalsosialistiske bevegelsen.|[[Oslo Museum]]|rundt 1930}} | {{thumb|Johan B. Hjort 1930.jpg|[[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] som ny høysterettsadvokat, og på tiden han var med på å starte den nasjonalsosialistiske bevegelsen.|[[Oslo Museum]]|rundt 1930}} | ||
Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] gikk ut av partiet i 1937. Hjort hadde hatt en sentral plass siden stiftelsen i 1933 og var fylkesfører i [[Akershus]] og leder for [[Hirden]], partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i den kritiske kretsen til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i kretsen omkring [[Hans Solgaard Jacobsen|Hans S. Jacobsen]] og tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet og hadde ingen tro på personen Quisling som «den sterke mann».<ref>Figueiredo, Ivo de: [https://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort Johan B. Hjort] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> Mye av kritikken gikk på Quisling som person.<ref name=urke /> | Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] gikk ut av partiet i 1937. Hjort hadde hatt en sentral plass siden stiftelsen i 1933 og var fylkesfører i [[Akershus]] og leder for [[Hirden]], partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i den kritiske kretsen til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i kretsen omkring [[Hans Solgaard Jacobsen|Hans S. Jacobsen]] og tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet og hadde ingen tro på personen Quisling som «den sterke mann».<ref>[[Ivo de Figueiredo|Figueiredo, Ivo de]]: [https://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort Johan B. Hjort] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> Mye av kritikken gikk på Quisling som person.<ref name=urke /> | ||
Konfliktlinjen sto mellom en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig, konservatve og kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren, alt fremmed tankegods skulle forkastes og man ønsket å vende tilbake til det som ble oppfannet som det opprinnelige og «ekte» norske. | Konfliktlinjen sto mellom en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig, konservatve og kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren, alt fremmed tankegods skulle forkastes og man ønsket å vende tilbake til det som ble oppfannet som det opprinnelige og «ekte» norske. | ||