Skribenter
95 092
redigeringer
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon (vis kilde)
Sideversjonen fra 13. apr. 2020 kl. 10:24
, 13. apr. 2020→Nasjonal venstrenasjonalisme
| (12 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Vidkun Quisling.png| | {{thumb|Vidkun Quisling.png|Den pangermanske fløyen hadde et til dels hatsk forhold til og intrigerte mot [[Vidkun Quisling]], her på et bilde tatt under krigen.}} | ||
'''[[Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon]]''' er en | '''[[Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon]]''' er en samlebetegnelse på ulike politiske fløyer innen [[Nasjonal Samling]] og sto i opposisjon til den politiske tenkningen som var framtredende i partiledelsen og kretsen rundt [[Vidkun Quisling]]. Venstreopposisjonen hadde to hovedretninger og er benyttet både på den [[Pangermanisme|pangermanske]] og [[Norrøn mytologi|nyhedenske]] opposisjonen mot [[Vidkun Quisling]] og partiledelsen og deres kristne, borgerlige orientering; og den den mer sosialradikale opposisjonen som vektla det nasjonale fellesskapet på tvers av sosiale skillelinjer og utvikling av sosiale tiltak. Denne sosialradikale gruppen sto blant annet for innføring av velferdstiltak som barnetrygd i desember 1944 og vektla en sosial samvittighet. | ||
Nasjonal Samling (NS) hadde tildels et uklart politisk program og førertenkningen gjorde at virksomheten ble mer forankret i person enn en tydelig felles ideologi. Da NS ble eneste lovlige parti i 1940 ble også den politiske spennvidden bred og til dels uhånterlig. De ulike retningene gikk både på hva man ville og syn på målet hvor en ville, strategier og ikke minst på forholdet til Tyskland. | |||
== Venstreorientert == | == Venstreorientert == | ||
Betegnelsen venstreorientert plasserer | Betegnelsen venstreorientert plasserer opposisjonen i det politiske miljøet som eksisterte i det tyske Sturmabteilung (SA) før ''De lange knivers natt'', natten til 30. juni 1934 hvor ledelsen av denne venstresiden i det tyske [[NSDAP]] ble utryddet, sammmen med kretsen rundt Gregor Strasser som også sto for den samme politiske retningen. Betegnelsen «venstreorientert» viser til opposisjonens antikapitalistiske og for de pangermanske del til deres antikristne og nyhedenske ståsted. Men felles for disse var at en gikk inn for fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og offentlige velferdsgoder<ref name=emberland2 /> for å få styrket folkefellesskapet på tvers av klassene. | ||
Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløs hadde drevet samfunnet inn i. Denne opposisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere og mer skjerpet også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til at Norge var okkupert av Tyskland. | Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløs hadde drevet samfunnet inn i. Denne opposisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere og mer skjerpet også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til at Norge var okkupert av Tyskland. Mens den paangermanske fløyen ville prøve å nå disse målene gjennom et nærmest mulig samarbeid og en sterk stilling innen et stortysk rike, søkte den nasjonale venstrefløyen løsningene med de tyske myndighetene på lengst mulig avstand. | ||
== Nasjonal Samling == | == Nasjonal Samling == | ||
| Linje 21: | Linje 21: | ||
Sentralt var imidlertid å danne en felles front mot den antatte marxistiske faren, og antiparlamentarismen. Quislings ønske om å erstatte [[Stortinget]] med et såkalt ''Riksting'' med representanter fra de forskjellige næringene og virksomhetsområdene i landet var et sentralt punkt. For Quisling var avskaffelse av partivesenet viktig, men det kommer ikke like tydelig fram hva de nye institusjonene skulle gjøre, som ikke kunne gjøres innenfor det eksisterende systemet. | Sentralt var imidlertid å danne en felles front mot den antatte marxistiske faren, og antiparlamentarismen. Quislings ønske om å erstatte [[Stortinget]] med et såkalt ''Riksting'' med representanter fra de forskjellige næringene og virksomhetsområdene i landet var et sentralt punkt. For Quisling var avskaffelse av partivesenet viktig, men det kommer ikke like tydelig fram hva de nye institusjonene skulle gjøre, som ikke kunne gjøres innenfor det eksisterende systemet. | ||
Den borgerlig, konservative kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Quisling og partisekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]], samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som [[Hirden]] og etter hvert [[Frontkjemperkontoret]], søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister [[Gulbrand Lunde]]. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da [[Josef Terboven]] utnevnte sine [[De kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] 25. september 1940. Men også i disse kretser var pangermanske kretser representert, med med politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], justisminister [[Sverre Riisnæs]] som de mest fremtredende. | == Forholdet til Tyskland == | ||
Den borgerlig, konservative kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Quisling og partisekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]], samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som [[Hirden]] og etter hvert [[Frontkjemperkontoret]], søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister [[Gulbrand Lunde]] og finansminister [[Frederik Prytz (1878–1945)|Frederik Prytz]]. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da [[Josef Terboven]] utnevnte sine [[De kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] 25. september 1940. Men også i disse kretser var pangermanske kretser representert, med med politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], justisminister [[Sverre Riisnæs]] som de mest fremtredende. | |||
== Nasjonal venstrenasjonalisme == | |||
I forholdet til Tyskland kunne denne fløyen gjøre felles sak med kretsene i partiledelsen og den nasjonale kristennasjonalismenmen gikk lengre enn partoledelsen som de opplevde som vaklende og for ettergivende i forhold til tyske krav, for eksempel i saken mot [[Gunnar Eilifsen]]. | |||
Denne fløyen fikk en tiknytning til [[Landsorganisasjonen]] etter at denne fikk en kommisarisk ledelse i 1941, og et talerør gjennom [[Odd Erling Melsom (1900–1978)|Odd Melsom]] som redaktør av ukeavisen ''Norsk Arbeidsliv''. Melsom kan regnes som den fremste ideologen blant denne fløyen innen NS. | |||
På sitt meste hadde ''Norsk Arbeidsliv'' et opplag på hele 300 000, og ble organ for denne fløyen. Avisen hadde front mot både kapitalisme og marxisme og med klare krav om forbedringer av arbeidernes kår. I sin agitasjon greide Melsom å erte på seg Arbeidsgiverforeningen, tyskerne og mer borgerlige NS-ledere. Fløyen sto på den nasjonale selvstendighetslinja, og hadde lite til overs for [[Pangermanisme|pangermanistene]] i NS. | |||
Melsom formulerte fløyens syn i en trykksak om LOs fremtidsmål: «[…] så er programmet for den nuværende ledelse i Landsorganisasjonen som for Nasjonal Samling kort og godt at vi vil ikke hverken privatkapitalisme eller statskapitalisme, men vi vil opprette et samfunn som ikke er bygd på kapitalistisk samfunnsordning i det hele tatt. Vi ser vårt arbeid no, våre ofre no og den krig som pågår som en krig mot kapitalismen og et økonomisk system som lar kapitalen berøve de arbeidende mennesker storparten av arbeidsutbyttet gjennom et djevelsk og uhyggelig finansiert system basert på renteåger og utsugning». | |||
Etter at Melsom i 1944 også ble redaktør av NS- hovedorgan ''[[Fritt Folk]]'' i 1944, fikk denne fløyen et talerør direkte inn mot partiets egen medllemmer. Da [[Christian Astrup (1909–1983)|Christian Astrup]] ble fungerende statsråd for [[Sosialdepartementet]] fra oktober 1944 for [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Lippestad]], markerte han seg umiddelbart med en pågående sosialradikal holdning og var både initiativtaker og pådriver for at NS-myndighetene innførte brnetrygd i desember 1944, til tross for tysk motstand. | |||
Andre sentrale NS-folk med tilknytning til denne fløyen var særlig fok fra miljøet på [[Hedmark]], som [[Oliver Møystad]], [[Ørnulf Lundesgaard]] og [[Odd Fossum]]. | |||
== Pangermansk hedendom == | |||
{{thumb|Johan B. Hjort 1930.jpg|[[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] som ny høysterettsadvokat, og på tiden han var med på å starte den nasjonalsosialistiske bevegelsen.|[[Oslo Museum]]|rundt 1930}} | |||
Denne opposisjonsgruppen kjempet for at det norske samfunnet og kulturlivet skulle renses for alt «artsfremmed» tankegods, herunder kristendommen som skulle erstattes av en modernisert utgave av den [[Norrøn mytologi|norrøne hedenskapen]]. For dem var rasen den sentrale fortolkningsdimensjonen, og rasens egenart måtte ligge til grunn for samfunnslivet. | |||
Samtidig representerte denne gruppen synspunkter og holdninger som hadde en historie fra slutten av 1800-tallet. Blant de mest kjente nordmenn som sto for en pangermansk historieforståelse var [[Bjørnstjerne Bjørnson]] (1832-1910) og historieprofessor [[P.A. Munch|Peter Andreas Munch]] (1810-1863). De mer rasemessige tankene ble langt mer vanlig og utbredt på [[1920-tallet|1920-]] og [[1930-tallet]], også utenfor denne kretsen, enn hva de framstår som på 2000-tallet. Slik forteller dette en del av historien om denne tiden som strekker seg langt utover den konkrete politiske striden. | |||
Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] gikk ut av partiet i 1937. Hjort hadde hatt en sentral plass siden stiftelsen i 1933 og var fylkesfører i [[Akershus]] og leder for [[Hirden]], partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i den kritiske kretsen til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i kretsen omkring [[Hans Solgaard Jacobsen|Hans S. Jacobsen]] og tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet og hadde ingen tro på personen Quisling som «den sterke mann».<ref>[[Ivo de Figueiredo|Figueiredo, Ivo de]]: [https://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort Johan B. Hjort] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> Mye av kritikken gikk på Quisling som person.<ref name=urke /> | |||
Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] gikk ut av partiet i 1937. Hjort hadde hatt en sentral plass siden stiftelsen i 1933 og var fylkesfører i [[Akershus]] og leder for [[Hirden]], partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i den kritiske kretsen til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i kretsen omkring [[Hans Solgaard Jacobsen|Hans S. Jacobsen]] og tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet og hadde ingen tro på personen Quisling som «den sterke mann».<ref>Figueiredo, Ivo de: [https://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort Johan B. Hjort] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> Mye av kritikken gikk på Quisling som person.<ref name=urke /> | |||
Konfliktlinjen sto mellom en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig, konservatve og kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren, alt fremmed tankegods skulle forkastes og man ønsket å vende tilbake til det som ble oppfannet som det opprinnelige og «ekte» norske. | Konfliktlinjen sto mellom en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig, konservatve og kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren, alt fremmed tankegods skulle forkastes og man ønsket å vende tilbake til det som ble oppfannet som det opprinnelige og «ekte» norske. | ||
| Linje 37: | Linje 55: | ||
Gruppen tok opp i seg deler av den venstre-orienterte ''Völkisch''-tenkningen som var kjent fra Tyskland, hvor ''Judea'' (dvs [[jøder]], kommunister og [[frimureri|frimurere]]; ''Roma'' ([[den katolske kirke|katolikker]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[kristendom|kristne]] for øvrig) og ''Tibet'' (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under. | Gruppen tok opp i seg deler av den venstre-orienterte ''Völkisch''-tenkningen som var kjent fra Tyskland, hvor ''Judea'' (dvs [[jøder]], kommunister og [[frimureri|frimurere]]; ''Roma'' ([[den katolske kirke|katolikker]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[kristendom|kristne]] for øvrig) og ''Tibet'' (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under. | ||
Blant bidragsyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre [[Albert Wiesener]], Johan Bernhard Hjort, [[Walter Fürst]], [[Otto Sverdrup Engelschiøn]], [[Per Imerslund]], [[Geirr Tveitt]] og [[Stein Barth-Heyerdahl]]. Imerslund og Tveitt var som henholdsvis forfatter og komponist, for gruppen viktige formidlere av den kunst og kunstsyn. Tveitts musikk ble eksempelvis framstilt som et uttrykk for den nordiske rasens «urmusikk». Etter en framføring av ''Baldurs draumar'' i [[Universitetets aula]] skriver Jacobsen i ''Ragnarok'' nr. 2 av mars 1938 at «Geirr Tveit er et av de få lyspunkt i det åndsmørke som nå hviler over Noregs land og folk». De utviklet egne nørrøne ritualer som blant annet ble benyttet da Imerslund giftet seg og ved navnefest til Jacobsens og Fürsts døtre. Tveitt komponerte musikken til disse. | Blant bidragsyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre [[Albert Wiesener]], Johan Bernhard Hjort, [[Walter Fürst]], [[Otto Sverdrup Engelschiøn]], [[Per Imerslund]], [[Ola O. Furuseth]], [[Felix Thoresen]], [[Geirr Tveitt]] og [[Stein Barth-Heyerdahl]]. Imerslund og Tveitt var som henholdsvis forfatter og komponist, for gruppen viktige formidlere av den kunst og kunstsyn. Tveitts musikk ble eksempelvis framstilt som et uttrykk for den nordiske rasens «urmusikk». Etter en framføring av ''Baldurs draumar'' i [[Universitetets aula]] skriver Jacobsen i ''Ragnarok'' nr. 2 av mars 1938 at «Geirr Tveit er et av de få lyspunkt i det åndsmørke som nå hviler over Noregs land og folk». De utviklet egne nørrøne ritualer som blant annet ble benyttet da Imerslund giftet seg og ved navnefest til Jacobsens og Fürsts døtre. Tveitt komponerte musikken til disse. | ||
Gruppen rundt ''Ragnarok'' var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonal'''sosialisme''', med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer.<ref name=emberland2 /> Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og ''Völkisch''-tenkning,<ref name=urke>Andreas Urke: [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23351/FASCISME5.pdf?sequence=1 Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940] oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011, veileder Øystein Sørensen</ref> som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av ''[[solkors]]et'' som partisymbol, da dette var et kristent symbol. Han skrev i ''[[Ragnarok]]'' nr. 3 i 1937 at det var unordisk.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Oddvar K. Høidal | utgivelsesår= 1988 | tittel= Quisling: En studie i landssvik | utgave= Revidert utgave 2002 | utgivelsessted= Oslo | forlag= Orion | side= 61 | isbn= 82-458-0528-9 | kommentar= ''[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.''}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter= Terje Emberland | utgivelsesår= 2003 | tittel= Religion og rase | utgivelsessted= Oslo | forlag= Humanist Forlag AS | isbn= 82-90425-53-8}}</ref> Antisemittismen var en del av dette, herunder også deres avstandstaken til den italienske fascismen, alt dette ble sett på som skadelige, fremmende «åndsmakter». | Gruppen rundt ''Ragnarok'' var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonal'''sosialisme''', med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer.<ref name=emberland2 /> Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og ''Völkisch''-tenkning,<ref name=urke>Andreas Urke: [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23351/FASCISME5.pdf?sequence=1 Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940] oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011, veileder Øystein Sørensen</ref> som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av ''[[solkors]]et'' som partisymbol, da dette var et kristent symbol. Han skrev i ''[[Ragnarok]]'' nr. 3 i 1937 at det var unordisk.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Oddvar K. Høidal | utgivelsesår= 1988 | tittel= Quisling: En studie i landssvik | utgave= Revidert utgave 2002 | utgivelsessted= Oslo | forlag= Orion | side= 61 | isbn= 82-458-0528-9 | kommentar= ''[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.''}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter= Terje Emberland | utgivelsesår= 2003 | tittel= Religion og rase | utgivelsessted= Oslo | forlag= Humanist Forlag AS | isbn= 82-90425-53-8}}</ref> Antisemittismen var en del av dette, herunder også deres avstandstaken til den italienske fascismen, alt dette ble sett på som skadelige, fremmende «åndsmakter». | ||