Nicolai Wergeland: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Nicolai Wergeland]]''' (født [[9. november]] [[1780]] i [[Hosanger]], død [[25. mars]] [[1848]] på [[Eidsvoll]]), døpt ''Niels Vergeland'', var prest og [[eidsvollsmann]]. Han er blant de mest kjente eidsvollsmennene, ikke bare for sine bidrag på [[Riksforsamlinga]], men også for sitt forsvar for [[Grunnloven]] og sine kontroversielle standpunkt i årene som fulgte. Han er også kjent som faren til forfatterne [[Henrik Wergeland]] og [[Camilla Collett]].

Han var sønn av lærer og klokker Halvor Lassesson Beraas (1755–omkr. 1790) og Augusta Antonette Jonsdotter Nedervold (1759–1810). Faren tok etterhvert gårdsnavnet Vergeland fra Nicolais oldefars gård Verkland i [[Brekke kommune|Brekke]], [[Gulen kommune]] i [[Sogn]]. De første fire årene vokste Niels opp i Hosanger, men i 1784 tok faren med familien til [[Bergen]] for å starte [[krambu]]handel. Faren hadde da vært i konflikt med den danskfødte presten i Hosanger. Det gikk ikke så bra med forretningen, og etter en konkurs gikk faren til sjøs i utenriksfart. Man hørte aldri med fra ham, og han antas å ha omkommet på sjøen omkring 1790. Takket være støtte fra grandonkelsen Niels Wergeland og noen lokale velgjørere i Bergen fikk Niels mulighet til å gå på skole. Han fikk en friplass på [[Bergen katedralskole]]. I 1799 ble han så dimittert derfra, og begynte på [[Københavns universitet]].  

I 1807 gifta han seg med Alette Dorothea Thaulow, datter av [[Henrik Arnoldus Thaulow]] og Jacobine Chrystie. Ekteskapet med ei kvinne fra [[Thaulow]]slekta førte ham inn i det finere borgerskapet i Kristiansand. Paret fikk fem barn, deriblant Henrik Wergeland, Camilla Collett og offiseren og karttegneren [[Oscar Wergeland (1815–1895)|Oscar Wergeland]]. Paret har stor etterslekt. Niels, som nå hadde begynt å kalle seg Nicolai Wergeland, gikk aktivt med i selskapslivet i byen. Han viste andre talenter enn det akademiske; han skal ha vært en dyktig fiolinist, tegner og dikter. Han ga også ut satiriske fortellinger i denne perioden, som fortellinga om «Haldor Smek». I 1812 ble han [[residerende kapellan]] i Kristiansand. Mens han bodde i byen jobba han med en bybeskrivelse, som han aldri fikk fullført. Først i 1963 ble den redigert og utgitt.

Som forfatter brøt Wergeland gjennom i 1811 med ''Mnemosyne''. Den ble skrevet til en konkurranse satt opp av [[Det Kgl. Selskab for Norges Vel]] for beste skrift om nytten av et norsk universitet. Wergeland mente [[Oslo|Christiania]] var det rette sted å legge et norsk universitet, og hadde i skriftet en konkret plan for inndeling i seks fakulteter. Han ble svært populær rundt om i landet for dette skriftet, og ved [[valg til Riksforsamlinga 1814 i Kristiansand|valget i Kristiansand]] til Riksforsamlinga på Eidsvoll var det nærmest selvsagt at han ble valgt. Den andre representanten fra byen var grosserer [[Ole Clausen Mørch]].

Høsten 1814 havna Wergeland i en feide med [[Wincents Sebbelow]]. Sistnevnte hadde beskyldt Wergeland for bakvaskelser av [[Christian Frederik]]. Det ble en injurieprosess ut av dette, og den vant Wergeland. Men da han i 1815 ble geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden og hoffpredikant festa ryktet om at han var svenskvennlig seg. I 1816 bidro han sterkt til at dette ryet holdt seg ved å gi ut skriftet ''Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge''. Det ble gitt ut anonymt, men det ble raskt klart for folk hvem som sto bak. Skriftet var tildels bygd på det rene oppspinn, og i debatten som fulgte ble han diskreditert som historisk-politisk forfatter og debattant. Han forsvarte seg kraftfullt, blant annet gjennom et nytt skrift fra 1817 med tittelen ''Tilintetgjørelse af alle fiendtlige Anfald paa det af Sandheden selv befæstede Skrift: "Beretning om Danmarks politiske Forhold imod Kongeriget Norge" o.s.v : i flere Fegtninger'', men skaden var gjort. [[Karl III Johan|Karl Johan]] likte hans synspunkter bedre enn hva folk flest gjorde, og dette kom til nytte for Wergeland. Ikke minst var det gunstig da han i 1816 søkte om det lukrative [[Eidsvoll_prestegjeld#Sokneprester_i_Eidsvoll|sokneprestembetet i Eidsvoll]] og hoppa fram i søkerkøen.  

Familien Wergeland kom til Eidsvoll i 1817, og han ble en populær prest. I 1822 ble han også prost i [[Øvre Romerike prosti]]. Han hadde tydelige ambisjoner om et bispesete, og hadde nok forventa å bli [[Agder og Telemark bispedømme|biskop av Kristiansand]] da stiftet ble ledig i 1832. Men han ble forbigått, og dette gikk hardt inn på ham. Han følte seg ensom på Eidsvoll, og savna selskapslivet i Kristiansand.