Nidarosdomen: Forskjell mellom sideversjoner

| kirkegård = [[Domkirkegården (Trondheim)|Domkirkegården]]

'''[[Nidarosdomen]]''', egentlig '''Nidaros domkirke''' ([[bokmål]]) eller '''Nidaros domkyrkje''' [[nynorsk]], er Norges viktigste [[kirke]]. Den er i dag en [[lutherdommen|luthersk]] domkirke og menighetskirke og betraktes både som Norges nasjonalhelligdom og som kroningskirke (selv om det ikke lenger foretas kongekroninger i Norge). I den norske [[Grunnloven av 1814]] ble det slått fast at Kongeriket Norges [[regent]] skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i [[1906]], da [[Haakon VII]] ble kronet. Etter at Stortinget avskaffet kroningsseremonien, i [[1908]], har kirken vært brukt til signing av regenten. [[De norske kronregaliene]] har vært oppbevart i kirken. [[Munken i Nidarosdomen]] er navnet på et påstått gjenferd som skal ha blitt sett flere ganger i kirken.</onlyinclude>

Kirken og Olavs grav ble et viktig [[pilegrim]]smål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I Middelalderen var Nidarosdomen [[katedral]] for en [[den katolske kirke|katolsk]] [[erkebiskop]] (før [[1153]]: [[biskop]]), og [[Nidaros erkebispedømme|erkebispedømmet Nidaros]]' kirkeprovins omfattet bispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av [[augustinerkorherrene]] og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på [[Elgeseter|Helgeseter]], på den annen side av [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]].  

Nidarosdomen er en [[katedral]] i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i [[Frankrike]], [[Tyskland]] og [[England]]. Av de [[middelalder]]ske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare [[Stavanger domkirke]] og [[St. Magnuskatedralen|Magnuskatedralen]] på [[Orknøyene]] som har overlevd. [[Kristkirken (Bergen)|Katedralen i Bergen]] er nesten helt forsvunnet, og [[Hallvardskirken]] i [[Oslo]] og [[Domkirkeruinene på Hamar|domkirken på Hamar]] er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet [[gotikk|gotisk]] [[basilika]]form med [[strebebue|strebebuer]]. Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar – fra [[1869]] – ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten [[Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider]] (fra 1929 [[Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider]]) og er ikke et kommunalt ansvar.

I [[1183]] kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til [[gotikk|unggotikk]]. Kirken sto antakelig ferdig omkring år [[1300]]. Allerede i [[1328]] ble denne katedralen rammet av brann. Erkebiskop [[Eiliv Arnesson Korte]] satte i gang med å skaffe midler, og fikk starta opp gjenoppbygginga før sin død året etter.

Ideen om en restaurering av domkirken ble plantet av noen patriotiske borgere i 1852. En stor restaurering av katedralen begynte i [[1869]]. Oppdraget ble gitt til arkitekten [[Heinrich Ernst Schirmer|H.E. Schirmer]]. I perioden 1869&ndash;1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt [[Christian Christie]] arbeidet. Han arbeidet svært omhyggelig med det arkeologiske materialet for å avdekke alle sider ved kirkens historie før han begynte arbeidet på koret, tårnet og tverrskipet.

Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i [[gotisk arkitektur|gotikk]] og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England. Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra.

Kapellet på sørsida kalles ''Johanneskapellet''. En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] i [[1161]] &ndash; den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering.  Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet [[26. november]] 1161 til både [[Døperen Johannes]], den hellige Vincens av Saragossa og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse ''(Donatio Constantina)'': Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd.

Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein (Erlendsson) fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen under sitt eksil i England i 1180&ndash;83. Ved katedralen i Canterbury var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen.  

Utformingen av oktogonen i Canterbury var i sin tur etter alt å dømme en etterligning av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem.  

Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop [[Sigurd Erlendsson]] i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800-tallet.

Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen.  

I syd er temaet Den Oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. [[Apostel|Apostlene]] er i vinduet under.

Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen. De ble laget i en glasshytte ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen.

Det morsomme med disse skulpturene er at mange av dem er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren [[Olav Aukrust]]. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene [[Gudolf Blakstad (1893–1985)|Gudolf Blakstad]], [[Herman Munthe-Kaas]] og [[Helge Thiis]]. Bronseskulpturen av [[Erkeengelen Mikael]] som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av [[Kristofer Leirdal]], bærer [[Bob Dylan]]s ansiktstrekk. Den ble mdellert i 1965, støpt i bronse 1968 og satt opp 18. september 1969. St. Mikael er modellert etter inspirasjon av Bob Dylan, som uttrykk for kunstnerens støtte til motstanden mot [[Vietnamkrigen]]. Skulpturen er en gave fra Jens A. Paasche, Trondheim/Chicago

Portalen i nordre tverrskip kalles ofte ''nordportalen'' og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og [[England]] på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border (''chevron''), foldekapiteler og løvemasker.

Til 900-årsmarkeringen av [[slaget på Stiklestad]] i [[1930]] ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på [[1960-tallet]] ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet, og det er planer om en altomfattende restaurering. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken».

 

 

En rekke personer, både kongelige og andre, ble gravlagt i Nidarosdomen. Flere av gravsteinene er bevart, og finnes i [[Nidarosdomens gravsteinutstilling]].

Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra Lincolnkatedralen og fra koret i Canterburykatedralen. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker.  

Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller.

Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av [[Dublin]] (som fra 800-tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by (Østmannabyen - Oxmanstown).<ref>[https://christchurchcathedral.ie/ Christ Church Cathedral]</ref>  Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin.  Kristkirken i Dublin ble bygget fra [[1030-årene]] av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring [[Irskesjøen]], og sto i nær kontakt med Norge til godt etter [[Svartedauden]].  Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil.

 

<references />

== Eksterne lenker ==

*{{Preusfotograf|4769|Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider}}

* {{kulturminne|85130}}

[[Kategori:Middelalderkirker]]

[[Kategori:Valgkirkene]]

[[Kategori:Midt-Norge]]

[[Kategori:Pilegrimskirker]]