Skribenter
94 698
redigeringer
→Middelalderen
| Linje 28: | Linje 28: | ||
I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i [[borgerkrigstida]]. Først under [[Sverre Sigurdsson]] ble makta igjen samla under en konge, og under [[Håkon IV Håkonsson]] endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under [[Magnus Lagabøte]], som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene. | I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i [[borgerkrigstida]]. Først under [[Sverre Sigurdsson]] ble makta igjen samla under en konge, og under [[Håkon IV Håkonsson]] endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under [[Magnus Lagabøte]], som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene. | ||
I 1348 og 1349 kom [[svartedauden]], den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i [[Kalmarunionen]] i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse. | I 1348 og 1349 kom [[svartedauden]], den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Særlig [[Den katolske kirke|kirken]] ble hardt rammet, noe som medførte at helsetilbud ble borte og landet mistet også de fleste skrivekyndige. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i [[Kalmarunionen]] i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse. | ||
==Unionstida 1537 til 1814== | ==Unionstida 1537 til 1814== | ||