322 840
redigeringer
→Union med Sverige 1814–1905
| Linje 47: | Linje 47: | ||
==Union med Sverige 1814–1905== | ==Union med Sverige 1814–1905== | ||
Unionen med Sverige var en personalunion der de to landene hadde felles konge, og ikke en full union mellom landene slik det hadde vært mellom Danmark og Norge. Da den største skuffelsen hadde lagt seg etter nederlaget i 1814 gikk ting sin gang, men selvstendighetstanken hadde fått tak. Norge fikk beholde sin grunnlov, med noen tilpasninger. [[Stortinget]] møttes mer eller mindre som planlagt, og [[Oslo|Christiania]] ble Norges hovedstad. | |||
Forholdet mellom Norge og Sverige ble etter hvert mer anspent. Rundt midten av 1800-tallet begynte man å markere [[grunnlovsdagen]], og den norske nasjonalfølelsen ble stadig sterkere videre utover i århundret. I [[1884]] kom en stor endring da parlamentarismen ble innført. Regjeringa ble fra da av ansvarlig overfor Stortinget, slik ordningen er fortsatt. Dette og en rekke mindre endringer førte til at Norge fikk en stadig sterkere og mer selvstendig rolle i unionen. Rundt århundreskiftet nådde motstanden mot unionen et høydepunkt, og en tid så det ut til at det kunne ende i krig. Norge foretok en omfattende opprustning med tydelig brodd mot Sverige. | |||
I 1905 unngikk landet krig med Sverige. I stedet ble det gjennomført to folkeavstemninger, en om oppløsningen av unionen og en om styreform. Unionen ble oppløst med overveldende flertall, og en dansk prins ble henta inn som kong [[Haakon VII]]. Den [[6. juni]] 1905 ble Norge selvstendig. | |||
==1900-tallet fram til okkupasjonen 1940== | ==1900-tallet fram til okkupasjonen 1940== | ||