322 339
redigeringer
→Union med Sverige 1814–1905
| Linje 47: | Linje 47: | ||
==Union med Sverige 1814–1905== | ==Union med Sverige 1814–1905== | ||
{{thumb|Grensevakt 1905.jpg|Det kunne blitt en ny krig med Sverige i 1905 - | {{thumb|Grensevakt 1905.jpg|Det kunne blitt en ny krig med Sverige i 1905 - men svenskene aksepterte resultatet av folkeavstemninga om unionen, og soldatene kunne reise helskinna hjem.|Ukjent (1905)}} | ||
Unionen med Sverige var en personalunion der de to landene hadde felles konge, og ikke en full union mellom landene slik det hadde vært mellom Danmark og Norge. Da den største skuffelsen hadde lagt seg etter nederlaget i 1814 gikk ting sin gang, men selvstendighetstanken hadde fått tak. Norge fikk beholde sin grunnlov, med noen tilpasninger. [[Stortinget]] møttes mer eller mindre som planlagt, og [[Oslo|Christiania]] ble Norges hovedstad. | Unionen med Sverige var en personalunion der de to landene hadde felles konge, og ikke en full union mellom landene slik det hadde vært mellom Danmark og Norge. Da den største skuffelsen hadde lagt seg etter nederlaget i 1814 gikk ting sin gang, men selvstendighetstanken hadde fått tak. Norge fikk beholde sin grunnlov, med noen tilpasninger. [[Stortinget]] møttes mer eller mindre som planlagt, og [[Oslo|Christiania]] ble Norges hovedstad. | ||
| Linje 54: | Linje 54: | ||
Forholdet mellom Norge og Sverige ble etter hvert mer anspent. Rundt midten av 1800-tallet begynte man å markere [[grunnlovsdagen]], og den norske nasjonalfølelsen ble stadig sterkere videre utover i århundret. I [[1884]] kom en stor endring da parlamentarismen ble innført. Regjeringa ble fra da av ansvarlig overfor Stortinget, slik ordningen er fortsatt. Dette og en rekke mindre endringer førte til at Norge fikk en stadig sterkere og mer selvstendig rolle i unionen. Rundt århundreskiftet nådde motstanden mot unionen et høydepunkt, og en tid så det ut til at det kunne ende i krig. Norge foretok en omfattende opprustning med tydelig brodd mot Sverige. | Forholdet mellom Norge og Sverige ble etter hvert mer anspent. Rundt midten av 1800-tallet begynte man å markere [[grunnlovsdagen]], og den norske nasjonalfølelsen ble stadig sterkere videre utover i århundret. I [[1884]] kom en stor endring da parlamentarismen ble innført. Regjeringa ble fra da av ansvarlig overfor Stortinget, slik ordningen er fortsatt. Dette og en rekke mindre endringer førte til at Norge fikk en stadig sterkere og mer selvstendig rolle i unionen. Rundt århundreskiftet nådde motstanden mot unionen et høydepunkt, og en tid så det ut til at det kunne ende i krig. Norge foretok en omfattende opprustning med tydelig brodd mot Sverige. | ||
Den [[6. juni]] 1905 ble Norge erklært selvstendig. Det lå en tid an til krig med Sverige. To folkeavstemninger ble gjennomført, en om oppløsningen av unionen og en om styreform. Unionen ble oppløst med overveldende flertall, og en dansk prins ble henta inn som kong [[Haakon VII]]. Svenskene ville først ikke akseptere selvstendighetserklæringen, og begge sider rasla med sablene - og de svenske sablene var større, flere og skarpere. Men etter forhandlinger aksepterte svenskene det norske kravet om selvstendighet, og da [[Karlstadkonvensjonen]] ble undertegna i september 1905 sto det klart at krigsfaren var over og at de to landene ville gå fredelig hver til sitt. I oktober samme år anerkjente Sverige formelt Norge som selvstendig nasjon. | |||
==1900-tallet fram til okkupasjonen 1940== | ==1900-tallet fram til okkupasjonen 1940== | ||