323 069
redigeringer
→Okkupasjonen 1940–1945
| Linje 71: | Linje 71: | ||
==Okkupasjonen 1940–1945== | ==Okkupasjonen 1940–1945== | ||
{{utdypende artikkel|Andre verdenskrig}} | |||
[[9. april]] [[1940]] ble Norge angrepet av en stor tysk styrke. Flere byer ble angrepet i løpet av natten og morgenen. I [[Oslofjorden]] ble tyskernes hovedstyrke bremset kraftig opp da [[Oscarsborg festning]] gjorde motstand og senka slagkrysseren [[«Blücher»]]. Forsinkelsen førte til at konge og regjering kunne komme seg unna. [[Stortinget]] ble samla til ekstraordinært møte på [[Elverum]], og vedtok å overføre all myndighet til regjeringa så lenge krigen varte. I løpet av våren, da det sto klart at motstanden mot tyskerne ikke ville kunne føre fram, flykta kongefamilien og regjeringa til England. | |||
Overalt i Norge fikk man føle krigen. Noen steder ble svært hardt ramma ndash; en kan nevne steder som Elverum og [[Steinkjer]] som ble bomba sønder og sammen og [[Telavåg]] som ble brent som straff for motstand mot okkupasjonsregimet. Men alle steder merka man varemangel, frykt for hva framtida ville bringe. Mange familier fikk også krigen inn på seg når deres nærmeste falt, enten i kamphandlinger eller på norske skip som ble torpedert. Det tyske undertrykkelsesapparatet krevde også mange liv i fange- og [[konsentrasjonsleir]]e. | |||
Den enkeltgruppa som ble hardest ramma var [[jøder|jødene]]. Av omkring 2200 jøder som bodde i Norge i 1940 ble 771 sendt i konsentrasjonsleir. Av disse kom bare 34 levende hjem. Omkring en av tre norske jøder ble altså drept i dødsleirene. | |||
Den norske militære motstanden ble avslutta i juni 1940, men det sto klart at regjeringa ønska å fortsette kampen. Det ble organisert norske enheter utafor landet, Utestyrkene, og i Norge ble [[hjemmefronten]] organisert. Motstanden fikk de første årene først og fremst uttrykk gjennom holdningskampen. Andre verdenskrig var politisk og ideologisk krig – grunnlaget for å gå til krig var først og fremst [[nazisme]]ns idé om retten til livsrom for det tyske folk, noe som forutsatte en undertvingelse av andre. Den ideologiske kampen var derfor svært viktig, og ble ført på mange arenaer. Boikott av kultur og idrett, kamp mot nazifisering av skole og kirke og spredning av nyheter fra de allierte var viktige elementer i denne kampen. | |||
Det var noe militær motstand også i de første årene. Særlig var kommunistiske grupper som [[Osvald-gruppa]] aktive. [[Milorg]] holdt seg i stor grad unna sabotasjeaksjoner og andre voldshandlinger, fordi man frykta represalier mot sivile. Men i 1944 begynte også Milorg en sabotasjekampanje, som skulle vare krigen ut. | |||
Da Hitler begikk selvmord i slutten av april 1945 hadde det allerede lenge vært klart at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Den 7. mai kom meldingen om tysk kapitulasjon, og neste dag trådte våpenhvilen i kraft. Det var frykt for at tyske soldater i Norge ikke skulle respektere dette, men det viste seg å være ubegrunnet. Tvert imot bidro deres korrekte oppførsel til å dempe spenningen. Blant norske nazister var det derimot en del som ønska å fortsette kampen, men dette ble raskt slått ned, ikke minst fordi de ikke fikk støtte fra tyskerne. | |||
[[Rettsoppgjøret]] i de første årene etter krigen ble både helbredende og traumatisk. Flere ledende NS-medlemmer ble dømt til døden og henrettet, og det samme skjedde også med enkelte tyske og norske krigsforbrytere og torturister. Andre fikk fengselsdommer, bøter eller påtaleunnlatelser for forskjellige former for samarbeid med fienden. | |||
==Etterkrigstida== | ==Etterkrigstida== | ||