Norsk folkepsykologi (1899)

Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen (1857–1932) i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden etter bruddet med Danmark, hvor det ble viktig å finne ut hva som blant annet karakteristiske og skilte den "norske folkesjelen" fra andre europeiske land. Hansens bok tar blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper og hvor Hansen hevdet at disse folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for disse menneskenes mentale og åndelige karakteristikker og egenskaper.

Norsk folkepsykologi må først og fremst settes inn i en historisk sammenheng med at man utover 1800-tallet i Norge, etter århundre under Danmark, nå ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet. Debattene omkring "den norske folkesjelen" kan derfor på måter forståes som en slags nasjonal frihetskamp hvor man ønsket å markere et skille til nabolandene og resten av Europa. For å finne ut hva Hansen mente var det karakteristiske med "den nye norske folkesjelen" benyttet Hansen flittig en ny populær metode som vokste frem utover 1800-tallet og som ble omtalt som blant annet frenologien. Frenologien kan tolkes som en slags metode hvor man blant annet forsto menneskets psyke ut ifra dere ytre påvirkningene og omstendighetene en person var omgitt av. Gjennom frenologien hevdet man for eksempel at de ytre omstendighetene var av sentral påvirkning for de åndelige og sjelelig evnene til visse folkegrupper. For eksempel mente man at et menneskets størrelse på hode og skalle var av betydning, og hvor en person som hadde mindre skalle ble ansett for å være mindre intelligent, enn en person med større hode og panne. Dette hadde en sammenheng med at man for eksempel trodde at et menneskets åndelig og mentale evner var lokalisert i hjernens fremste del og da gjerne satt i pannen. En person med større panne ble derfor forstått som å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.

Forfatter og prosjekt

Hansen fant ut gjennom sin geografiske studie at det eksisterte grovt sett to type nordmenn som han kalte, Nor og Gor. Den første mennesketypen Nor ble forstått som overlegen den andre mennesketypen Gor. Nor ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. Gor ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trelleaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til. Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner var de derfor av germansk opprinnelse og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet. Dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.

Kilder

• Hansen, Andreas Martin Hansen. Norsk folkepsykologi. Utg. Dybwad. Kristiania. 1899. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kyllingstad, Jon Røyne. Kortskaller og langskaller. Utg. Scandinavian Academic Press. 2004. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090205023