Norsk folkepsykologi (1899): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 4: Linje 4:


==== '''Forfatter og prosjekt''' ====
==== '''Forfatter og prosjekt''' ====
Hansen kom derfor frem i ''Norsk folkepsykologi'' til følgende konklusjon: At Norge bestod av to typer folkegrupper. Hansen omtalte disse to folkegruppene for, ''Nor'' og ''Gor.'' Den første mennesketypen ''Nor'' ble forstått som overlegen den andre mennesketypen ''Gor.'' ''Nor'' ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. ''Gor'' ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trelleaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til. Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner var de derfor av germansk opprinnelse og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet. Dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.  <references group="Hansen, Norsk folkepsykologi, 36" />
Hansen kom derfor frem i ''Norsk folkepsykologi'' til følgende konklusjon: At Norge bestod av to typer folkegrupper, ''Nor'' og ''Gor.'' Den første mennesketypen ''Nor'' ble forstått som overlegen den andre mennesketypen ''Gor.'' ''Nor'' ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. ''Gor'' ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trelleaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til. Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner var de derfor av germansk opprinnelse og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet. Dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.  <references group="Hansen, Norsk folkepsykologi, 36" />


==Kilder==
==Kilder==

Sideversjonen fra 28. apr. 2020 kl. 20:37

Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen (1857–1932) i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden i Norge etter bruddet med Danmark. Etter århundre under Danmark ble det i Norge derfor viktig å finne ut hva som kjennetegnet og var det karakteristiske ved "den nye norske folkesjelen" og hva som gjorde at Norge skilte seg ut fra andre europeiske land.

I Norsk folkepsykologi tar Hansen blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper, og hvor Hansen hevdet gjennom disse funnene at folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for menneskenes mentale og åndelige karakteristikker og egenskaper. Hansens verk må derfor første og fremst settes inn i en historisk sammenheng med man i Norge utover 1800-tallet nå ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet til andre naboland og Europa. Og hvor debatten om "den nye norske folkesjelen" kan på mange måter tolkes som en slags nasjonal frihetskamp, hvor man ønsket å markere et skille til nabolandene og resten av det europeiske kontigente. For å finne ut hva som var det karakteristiske ved denne nye norske folkesjelen ble en ny populær vitenskapelig metode som vokste frem utover 1800-tallet benyttet, og som populært ble kalt for frenologien. Frenologien kan forståes som en slags vitenskapelig metode hvor man blant annet hevdet at menneskets psyke kunne forståes ut ifra deres ytre omstendigheter. Gjennom frenologien mente man for eksempel at de ytre omstendighetene hadde en sentral påvirkning på de åndelige og sjelelig karakteristikkene og egenskaper til disse bestemte folkegruppene. For eksempel mente man i frenologien at et menneskets størrelse på hode og skalle var av betydning, og hvor en person som hadde mindre hode og skalle ble ansett for å være mindre intelligent, enn en person med større skalle og hode. Dette hadde en sammenheng med at man trodde at et menneskets åndelig og mentale kapasitet og evner var lokalisert og tilknyttet hjernens fremste del og da gjerne satt i pannen. En person med da for eksempel større panne ble derfor forstått som å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.

Forfatter og prosjekt

Hansen kom derfor frem i Norsk folkepsykologi til følgende konklusjon: At Norge bestod av to typer folkegrupper, Nor og Gor. Den første mennesketypen Nor ble forstått som overlegen den andre mennesketypen Gor. Nor ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. Gor ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trelleaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til. Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner var de derfor av germansk opprinnelse og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet. Dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.

Kilder