Norsk folkepsykologi (1899)

Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen (1857–1932) og utgitt i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden i landet etter bruddet med Danmark. Etter århundrer under Danmark ble det i Norge viktig å finne ut hva som kjennetegnet og var det karakteristiske ved "den nye norske folkesjelen", og derfor finne ut hva som gjorde at Norge skilte seg ut fra andre europeiske land.

I Norsk folkepsykologi tar Hansen blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper. Her mente Hansen blant annet at folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for disse menneskenes mentale egenskaper og åndelige karakteristikker. Hansens verk kan kanskje først og fremst settes i sammenheng med at Norge utover på 1800-tallet ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet til resten av Europa, og hvor debatten om "den nye norske folkesjelen" derfor på mange måter kan sees som en slags nasjonal frihetskamp.

Forfatter og prosjekt

For å finne ut hva som var det karakteristiske ved denne "nye norske folkesjelen", benyttet Hansen blant annet en ny populær vitenskapelig metode som vokste frem på slutten av 1800-tallet, og som populært ble kalt for frenologien. Frenologien kan forståes som en slags pseudovitenskapelig metode hvor man mente at et menneskets karakteristika og psyke skulle kunne forståes ut ifra deres ytre fysiske og geografiske omstendigheter. Tilhengere av frenologien mente for eksempel at de ytre omstendighetene var av sentral påvirkning for og på de åndelige og sjelelig egenskaper til bestemte folkegrupper. For eksempel mente man at størrelsen på hode og skalle var av sentral betydning. En person som hadde mindre hode og skalle, ble ansett for å være mindre intelligent enn en person med større skalle og hode. Dette hadde sammenheng med at man trodde at menneskets åndelige og mentale kapasitet og evner var lokalisert og tilknyttet hjernens fremste del, og da gjerne satt i pannen. En person med større panne ble derfor ansett for å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.

Hansen kom i Norsk folkepsykologi frem til følgende konklusjon: Norge bestod av to typer folkegrupper, Nor og Gor. Navnene Nor og Gor hentet Hansen blant annet fra et Eddadikt. Den første folkegruppen, Nor, omtalte Hansen som langskallene og som klart overlegne den andre menneskegruppen. I følge Hansen bodde langskallene som oftest i innlandet av Norge. De hadde ofte større hoder og lengre panne enn den andre folkegruppen. Langskallene var, i følge Hansen, av nyere europeisk og germansk avstamning, ettersom de ofte var høyere, lysere i huden, hadde blå øyne og blondere hår enn den andre gruppen. Langskallene var derfor naturlig urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker, i motsetningen til den andre gruppen. Den andre folkegruppen, Gor, ble derimot omtalt som kortskallene, ettersom disse menneskene ofte hadde mindre hoder og mindre skaller enn langskallene. Hansen mente at disse menneskene var av eldre asiatisk avstamning, nærmere bestemt fra Mongolia, og at de var kjennetegnet ved at de ofte var lavere av vekst, hadde mørkere hår og mørke øyne. Kortskallene hadde derfor, mente Hansen, helt andre åndelig og sjelelig karakteristika enn langskallene. Kortskallene var ofte mer mistroiske, mistenksomme og sjalu enn langskallene. Dessuten var de motløse, feige og redde og "ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i krigen". Kortskallene hadde også positive egenskaper, og kunne ofte oppleves som sjarmerende og smigrende skapninger, men ofte var de også overtroiske, løgnaktige og late, mente Hansen. Langskallene var derimot krigerske, modige, tapre, uavhengige skapninger, og dette kunne man forstå ut ifra langskallenes moderne livssyn, spesielt når det kom til kvinnesyn. Langskallene hadde, mente Hansen, en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn.

Kilder