Octavia Sperati
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Octavia Sperati (f. Salmine Svendsen i Kristiansand i 1847, død 22. mars 1918 i Bergen) var skuespiller. Hun virka både i Oslo og Bergen, men huskes særlig fra sitt lange virke ved Den Nationale Scene i Bergen.
Oppvekst
- Salmine Svendsen vokste opp i Kristiansand som datter av politibetjent Christian Svendsen og Maren Olsen.
- I sine Theatererindringer forteller hun om den aller første teaterforstillinga hun så, da en utenbys teatertrupp framførste Oehlenschlägers Aksel og Valborg i Kristiansands gamle komediehus. På dette tidspunktet hadde Salmine nettopp mistet mora si, og det var tanta hennes som hadde tatt henne med på teater for å muntre henne opp. Forestillinga gjorde et voldsomt inntrykk på henne, ikke minst på grunn av hovedrolleinnehaverens vakre kostyme.
Som søttenåring flytta Salmine til Christiania. Hun flytta inn hos tanta si, Marthine Lund i Brugata 16 i Christiania. Ved siden av Martine Lund, besto husstanden også av Anna Kreetz som var kompanjong i Marthine Lund & Co. Fotografiske Atelier i Grensen 19, og den atten år gamle svenske tjenestejenta Caroline Nilsdatter.[1] Salmines plan hadde vært å bli telegrafistinne, men siden telegrafverket hadde satt 18 år som nedre aldersgrense, ble hun bedt om å komme tilbake året etter. Hun bestemte seg for å bli skuespiller istedenfor, memoriserte Valborgs rolle fra stykket hun hadde vært så forgapt i som barn, og troppa opp ved ved Peter Lorentz Rasmussens nystarta Folketheatret og søkte ansettelse.
Debuten
Hennes første rolle ble ingen romantisk førstedame. Snarere fikk hun beskjed om at hun var for stygg for de store dramatiske romantiske rollene, og at hun dessuten lespa når hun snakka, og dermed var bedre egna for komedie. Den første rolla ble den gamle Marquis de Champignolle i (hvem sitt) stykke "Gamle minder", en rolle hun syntes var fryktelig vanskelig for det "uudviklede provinsbarn" som hun var. Skuespillerne måtte selv holde seg med kostymer, og hun endte med å få låne brudekjolen til fru Sohl, en Tysk-jødisk venninne av Marthine Lund, og bruke retusj fra fotoatelieret som sminke. Dette var ikke godt nok for teaterdirektøren, som sørga for at hun fikk låne kostymer av skuespillerinna Amalie Wergmann. Debuten er ikke omtalt som som noen suksess, - en avis bemerka hennes tydelige uttale, og den teaterelskende antikvitetshandler Simonsen hadde uttalt at "Hun bør ikke få gå løs på en scene" (Theatererindringer s 14-21) For å hjelpe henne på vei, ble hun før sin neste rolle trent av Emilie da Fonseca.
Omflakkende skuespillerliv
I årene som fulgte opptrådte hun ved en rekke ulike teatre. Etter at Folketheatret gikk inn i 1866, reiste store deler av besetninga til på turné i Sverige, og slo seg deretter ned i Trondhjem, og (THEATERXX). I 1870, ble OCTAVIA?HUN? engasjert ved Christiania Theater i to år.
- I 1871 gista hun seg med kapellmester Robert Ferdinand Arnold Sperati. Muligens er det på dette tidspunktet hun begynner å bruke navnet Octavia.
- Endel av dem begynte ved Møllergatens theater "under svensken E. J. Hafgren" 1872-76
Den nationale scene
- 1876 Bergens Theater - ble værende merenn 40 år. grand old lady.
Kuriosa
- I Bergen er det en levende tradisjon om at Octavia Sperati går igjen ved Den Nationale Scene, hvor hun passer på at skuespillerne husker replikkene sine. Dette begrunnes blant annet ved at hennes bilde var det eneste som overlevde teaterbrannen i XXX.[2]
- Muligens av den grunn har det bergenske gothmetalbandet Octavia Sperati tatt hennes navn.
Utgivelser
- Theatererindringer 1911.
- Fra det gamle komediehus 1916.
Litteratur
- Jensson, Liv Biografisk skuespillerleksikon : norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
- Spredte Billeder fra Bergens Nationale Scene i de forløbne 25 Aar, Grieg, Bergen 1902.