Odd Lindbäck-Larsen: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Odd Lindbäck-Larsen.jpg| Generalmajor Odd Lindbäck-Larsen hadde en sentral rolle under de norske styrkenes kamper på Narvikfronter i 1940. Da normennene kapitulerte, ble han arrestert av tyskerne og var Terbovens personlige fange under hele krigen. Først i 1945 ble han satt fri og kunne reise hjem til Harstad.|Harstad Tidenes arkiv.}}

{{thumb høyre|Fangebilde Odd Lindbäck-Larsen.jpg| Generalmajoren som tysk krigsfange.|}}

Under kampene ved Narvik var Lindbäck-Larsen generalmajor [[Carl Gustav Fleischer]]s høyre hånd, fra mislykkede kamphandlinger i april til vellykkede operasjoner senere under felttoget i fjellene ved Narvik. Etter at general Fleischer forlot Norge sammen med kongen og regjeringen 7. juni, fikk Lindbäck-Larsen og fylkesmann [[Hans Julius Gabrielsen]] nøkkelrollene i forbindelse med demobiliseringen. Før våpenhvilen trådte i kraft 10. juni var alle avdelinger på de fastsatte demobiliseringsplasser og reiste derfra hjem.

Lindbäck-Larsen ble arrestert av tyskerne i november 1940 og fengslet for resten av krigen, og satt først på Møllergata 19, deretter på Grini konsentrasjonsleir i Bærum , og til slutt i Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Han fikk aldri noen dom og ble betraktet av tyskerne som rikskommissær Josef Terbovens personlige fange.

I august 1940 bestemte Administrasjonsrådet at det norske forsvaret skulle oppløses. Lindbäck-Larsen bad da om at [[6. Divisjon]] skulle unntas, og Gabrielsen og Lindbäck-Larsen tok opp med [[Administrasjonsrådet]] spørsmålet om gjenopprettelse av norske styrker i Finnmark. Rådet anså det som hensiktsløst å ta opp saken med myndighetene i Oslo, men bad om at den ble tatt opp med lokale tyske myndigheter i Nord-Norge. Dette førte imidlertid ikke frem.

Det fremgår av Lindbäck-Larsens privatarkiv at han helt til [[1970]] var uvitende om at fylkesmann [[Ingolf Elster Christensen]] i august 1940 på vegne av Administrasjonsrådet hadde tatt opp Gabrielsens og hans forslag om norske tropper i Finnmark med Terbovens nestkommanderende og fått bestemt avslag. Lindbäck-Larsen skrev: «Hadde jeg visst dette høsten 1940, ville jeg bestemt ha motsatt meg å gå til general Dietl med et forslag som Terboven alt hadde avslått. Men verre var at det var Terboven som hadde foranlediget at avtalen om norsk besettelse av Finnmark var blitt omstøtt. Vår aksjon måtte derved fra Terbovens synspunkt kunne sees som et forsøk på høyt nivå å spille Wehrmacht ut mot – i det minste Terboven.»  

Det ble bråk da [[Sverre Hartmann]] i [[1971]] rettet sitt Søkelys på 1940. Generalmajor Lindbäck-Larsen som hadde kjempet ved Fleischers side i det som av mange blir kalt [[Felttoget mot Narvik]], ble her nærmest framstilt som en landsforræder.  

Men Felttoget mot Narvik var ikke Hartmanns anliggende. Han ville «avsløre» at Lindbäck-Larsen hadde vært en hovedaktør i forsøket på å opprettholde en norsk vaktstyrke mot Sovjetunionen, etter at norske styrker hadde lagt ned våpnene i krigen mot Nazi-Tyskland.  Forsøket mislyktes. Tyskerne ville ikke ha væpnede nordmenn under norsk kommando etter fredsslutningene. Skikkelig hett hadde det blitt under føttene på 6. Divisjons stabssjef da [[Josef Terboven]] fikk ham i vrangstrupen. Terboven oppfattet at Lindbäck-Larsen forsøkte å lure ham, noe som førte til arrestasjon. Det ble imidlertid aldri reist noen offisiell tiltale mot ham, derfor fikk han heller ingen dom. Man anså vel ikke det for å være nødvendig. På fangekortet som ble utstedt på [[Møllergata 19]] den 21. november 1940 er arrestasjonsgrunnlaget oppgitt å være «Anordn. d. Leiters des B. K. I, Oslo». Han var altså politisk fange – så å si på foranledning av Terbovens forgodtbefinnende.

Gipshandverker Heinrich Braun fra Holzheim ble fengselsdirektør på Møllergata 19. Han var en av dem som hjalp flere av fangene. Eksakt hvor mange Braun maktet å bistå, vet vi ikke. Men flere tidligere politiske fanger fra Møllergata 19 har fortalt hva de opplevde. Noen i brev til Braun, eller som bilag til aktorat og/eller forsvarer under den storstilte rettssaken som «Det nye Tyskland» reiste mot ham, etter at han kom tilbake til Tyskland 15. desember [[1946]].

Den tyskjødiske antifascist [[Gerhard Leo]] skrev i [[2006]] at Braun reddet mer enn 100 politiske fanger fra [[Gestapo]]. Nå vet vi også at en av dem kom til Harstad i [[1947]].  

Lindbäck-Larsen kom hjem til Harstad sist i april 1945, og 5. juni samme år skrev han, på oppfordring i [[Fellesavisen (Harstad)]], ikke om egne fortredeligheter, men om «Vår savnede general». Et minneskrift om general Fleischer med små virkningsfulle anekdoter om en «myk mann», men og en mann som elsket frykten. – En frykt han altså ikke klarte å bære. Lindbäck-Larsen ba Harstads befolkning om å minnes ham med ære.  

*Kristiansen, Gunnar E.: Odd Lindbäck-Larsen – En politisk kriger.