Skribenter
53 300
redigeringer
→Bråk om ettermælet: flere mellomtitler og litt redigering
mIngen redigeringsforklaring |
(→Bråk om ettermælet: flere mellomtitler og litt redigering) |
||
| Linje 41: | Linje 41: | ||
== Bråk om ettermælet == | == Bråk om ettermælet == | ||
Det ble bråk da [[Sverre Hartmann]] i [[1971]] rettet sitt ''Søkelys på 1940''. Generalmajor Lindbäck-Larsen som hadde kjempet ved Fleischers side i det som av mange blir kalt [[Felttoget mot Narvik]], ble her nærmest framstilt som en landsforræder. | Det ble bråk da [[Sverre Hartmann]] i [[1971]] rettet sitt ''Søkelys på 1940''. Generalmajor Lindbäck-Larsen som hadde kjempet ved Fleischers side i det som av mange blir kalt [[Felttoget mot Narvik]], ble her nærmest framstilt som en landsforræder. | ||
Men Felttoget mot Narvik var ikke Hartmanns anliggende. Han ville «avsløre» at Lindbäck-Larsen hadde vært en hovedaktør i forsøket på å opprettholde en norsk vaktstyrke mot [[Sovjetunionen]], etter at norske styrker hadde lagt ned våpnene i krigen mot Nazi-Tyskland. | Men Felttoget mot Narvik var ikke Hartmanns anliggende. Han ville «avsløre» at Lindbäck-Larsen hadde vært en hovedaktør i forsøket på å opprettholde en norsk vaktstyrke mot [[Sovjetunionen]], etter at norske styrker hadde lagt ned våpnene i krigen mot Nazi-Tyskland. Hartmanns forsøk mislyktes, men det ble som kjent mye støy omkring boka, både fra lek og lærd. | ||
Gipshandverker [[Heinrich Braun]] fra Holzheim | == Ingen norsk styrke etter "freden" == | ||
Tyskerne ville ikke ha væpnede nordmenn under norsk kommando etter fredsslutningene. Skikkelig hett hadde det blitt under føttene på 6. Divisjons stabssjef da [[Josef Terboven]] fikk ham i vrangstrupen. Terboven oppfattet at Lindbäck-Larsen forsøkte å lure ham, noe som førte til arrestasjon. | |||
== Politisk fange == | |||
Tyskerne reiste aldri noen offisiell tiltale mot Lindbäck-Larsen, derfor fikk han heller ingen dom. Man anså vel ikke det for å være nødvendig. På fangekortet som ble utstedt på [[Møllergata 19]] den 21. november 1940 er arrestasjonsgrunnlaget oppgitt å være «Anordn. d. Leiters des B. K. I, Oslo». Han var altså politisk fange – så å si på foranledning av Terbovens forgodtbefinnende. | |||
== Antifascistisk tysk bistand == | |||
Gipshandverker [[Heinrich Braun]] fra Holzheim var nå blitt fengselsdirektør på Møllergata 19. Han var en av dem som hjalp flere av fangene. Eksakt hvor mange Braun maktet å bistå, vet vi ikke. Men flere tidligere politiske fanger fra Møllergata 19 har fortalt hva de opplevde. Noen i brev til Braun, eller som bilag til aktorat og/eller forsvarer under den storstilte rettssaken som «Det nye Tyskland» reiste mot ham, etter at han kom tilbake til Tyskland 15. desember [[1946]]. | |||
Fangekort nr. 503 viser at Lindbäck-Larsen først ble plassert i «Abt. IV B», men senere ble han flyttet. Braun ankom Møllergata 19 den 1. april [[1941]], hvilket passer med Lindbäck-Larsens forflytning til den langt mer bekvemme avdeling D. | Fangekort nr. 503 viser at Lindbäck-Larsen først ble plassert i «Abt. IV B», men senere ble han flyttet. Braun ankom Møllergata 19 den 1. april [[1941]], hvilket passer med Lindbäck-Larsens forflytning til den langt mer bekvemme avdeling D. | ||
Det var [[Knut Langfeldt]] som satte enkeltfangers skjebne i sammenheng med brev som til dels var oppbevart av den tidligere gipsarbeiderens familie. Langfeldt hadde vært Wachkalfaktor underlagt «der Hauptwachtmeister». Den unge Knut ble brukt av Braun til oppdrag han først seinere skjønte dybden av. Noen fanger fikk unormalt lang tid «under Brauns tak» i Oslo. Det mest synlige bevis på uregelmessigheter ved majorens opphold i «Polizeigefängnis Møllergaten 19» kom altså ikke til syne før lang tid etter at alle forhold egentlig var glemt: Lindbäck-Larsen ble forvart på Møllergata 19 i mer enn 16 måneder lenger enn gjennomsnittstida. | Det var [[Knut Langfeldt]] som satte enkeltfangers skjebne i sammenheng med brev som til dels var oppbevart av den tidligere gipsarbeiderens familie. Langfeldt hadde vært Wachkalfaktor underlagt «der Hauptwachtmeister». Den unge Knut ble brukt av Braun til oppdrag han først seinere skjønte dybden av. Noen fanger fikk unormalt lang tid «under Brauns tak» i Oslo. Det mest synlige bevis på uregelmessigheter ved majorens opphold i «Polizeigefängnis Møllergaten 19» kom altså ikke til syne før lang tid etter at alle forhold egentlig var glemt: Lindbäck-Larsen ble forvart på Møllergata 19 i mer enn 16 måneder lenger enn gjennomsnittstida. | ||
Den tyskjødiske antifascist [[Gerhard Leo]] skrev i [[2006]] at Braun reddet mer enn 100 politiske fanger fra [[Gestapo]]. Nå vet vi også at en annen av dem kom til Harstad i [[1947]]. | Det er rimelig å anta at Braun voktet over 6. Divisjons stabssjef så lenge det var forsvarlig. Hvorfor skulle ellers Terbovens personlige fange ha blitt sittende så lenge med de bekvemmelige rettighetene han hadde i D-gangen? | ||
Den tyskjødiske antifascist [[Gerhard Leo]] skrev i [[2006]] at Braun reddet mer enn 100 politiske fanger fra [[Gestapo]]. Nå vet vi også at en annen av dem kom til Harstad i [[1947]]. | |||
== Til Sachsenhausen via Grini == | |||
Lindbäck-Larsen ble sendt til [[Grini]], før han sammen med sosialdemokrater, kommunister og andre farlige politiske fanger havnet i [[Sachsenhausen]]. Også Lindbäck-Larsen var en av dem som ble reddet av [[Folke Bernadotte]] sine hvite busser. | |||
Lindbäck-Larsen ble sendt til Grini, før han sammen med sosialdemokrater, kommunister og andre farlige politiske fanger havnet i [[Sachsenhausen]]. Også Lindbäck-Larsen var en av dem som ble reddet av [[Folke Bernadotte]] sine hvite busser. | |||
Lindbäck-Larsen kom hjem til Harstad sist i april 1945, og 5. juni samme år skrev han, på oppfordring i [[Fellesavisen (Harstad)|Fellesavisen]], ikke om egne fortredeligheter, men om «Vår savnede general». Et minneskrift om general Fleischer med små virkningsfulle anekdoter om en «myk mann», men og en mann som elsket frykten. – En frykt han altså ikke klarte å bære. Lindbäck-Larsen ba Harstads befolkning om å minnes ham med ære. | Lindbäck-Larsen kom hjem til Harstad sist i april 1945, og 5. juni samme år skrev han, på oppfordring i [[Fellesavisen (Harstad)|Fellesavisen]], ikke om egne fortredeligheter, men om «Vår savnede general». Et minneskrift om general Fleischer med små virkningsfulle anekdoter om en «myk mann», men og en mann som elsket frykten. – En frykt han altså ikke klarte å bære. Lindbäck-Larsen ba Harstads befolkning om å minnes ham med ære. | ||