Skribenter
95 261
redigeringer
→Historie
| Linje 11: | Linje 11: | ||
== Historie == | == Historie == | ||
I 1883 ble det ved en [[kongelig resolusjon]] gitt konsesjon til ''The Swedish and Norwegian Railway Co. Limited'' på en [[normalsporet jernbane]] fra Luleå til [[Ofotfjorden]]. Formålet med banen var å sikre en permanent løsning for malmtransporten fra det uveisomme svenske høyfjellet til en isfri havn | I 1883 ble det ved en [[kongelig resolusjon]] gitt konsesjon til ''The Swedish and Norwegian Railway Co. Limited'', stiftet av det engelske ingeniørfirmaet Wilkinson & Jarvis, representert i Norge ved [[Ole Wilhelm Lund]]. Lund var offiser og hadde arbeidet ved blant annet anlegg av Vestfoldbanen. Konsesjonen var på en [[normalsporet jernbane]] fra Luleå til [[Ofotfjorden]]. Formålet med banen var å sikre en permanent løsning for malmtransporten fra det uveisomme svenske høyfjellet til en isfri havn. | ||
Det halvferdige jernbaneanlegget ble stående i ni år uten vedlikehold. Etter nye betydelige malmfunn ved Kirunavarre og Luossavarre bestemte Stortinget at banen skulle bygges, forutsatt at svenskene gjorde seg ferdig samtidig. 1898 ble den svenske og norske staten samt Gruveselskapet LKAB enige om å fullføre jernbaneutbyggingen fra malmfeltet til Ofoten. | De norske militære myndightene gikk imot konsesjon, da de fryktet at Russland kunne bruke jernbanen som en operasjons- og forsyningslinje for å okkupere Nord-Norge, og Russland ville være særlig interessert i Narvik som isfri havn ved Atlanterhavet. Frykten for Russland som en ekspansiv stormakt kom til uttrykk i debatt og i militære utredninger på slutten av 1800-tallet. Muligheten for havn på Kola var kjent, men [[Murmansk]] var ikke etablert og Kola var uten jernbaneforbindelse. Det var på denne tiden ingen militær infrastruktur av betydning i Nord-Norge og heller ikke verneplikt i landsdelen. Dersom konsesjon likevel ble innvilget, krevde den militære ledelsen at banen måtte klargjøres for hurtig ødeleggelse og sporvidden måtte være ulik den russiske/finske. Den militære ledelsen krevde også enkel adkomst fra havnen til jernbanens endestasjon, og banen måtte også kunne brukes til å transportere egne styrker. I konsesjonsbetingelsene ble Forsvarets krav tilgodesett. | ||
Selskapet fullførte imidlertid ikke anlegget, og arbeidet ble innstilt i 1889. | |||
Det halvferdige jernbaneanlegget ble stående i ni år uten vedlikehold. Etter nye betydelige malmfunn ved Kirunavarre og Luossavarre bestemte Stortinget at banen skulle bygges, forutsatt at svenskene gjorde seg ferdig samtidig. Sommeren 1896 dannet et selskap bestående av fem svensker, samt [[Ole Wilhelm Lund]] og hans fetter. Selskapet hadde som hensikt å søke konsesjon for bygging og drift av jernbane fra Gällivare til Victoriahavn, som utskipningshavnen i Narvik opprinnelig ble kalt. Etter at den svenske statsministeren stilte kabinettspørsmål i saken, ble det gitt bevilgning fra Riksdagen for videre bygging. Det norske stortinget vedtok den 15. juni 1889 at banen skulle bygges med støtte av gruveselskapet [[LKAB]] (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag). Lund ble i denne forbindelse utnevnt til selskapets representant overfor den norske stat. | |||
1898 ble den svenske og norske staten samt Gruveselskapet LKAB enige om å fullføre jernbaneutbyggingen fra malmfeltet til Ofoten. Frem til åpningen var det hektisk aktivitet der flere tusen [[rallar]]e (anleggsarbeidere) arbeidet hardt i fjellene for å fullføre jernbanen. Rundt år 1900 bodde det omkring 500 i Rombaksbotn, der det tidligere bare var to gårdsbruk. I [[Rombaksbotn]] var det flere handelsmenn, hoteller, serveringssteder, og flere spesialiserte yrker inkludert en fotograf. Det var to politimenn og eget arrestlokale. Da anleggstiden var over, ble Rombaksbotn igjen avfolket, noen bygninger ble flyttet til Narvik, flere bygninger brant ned. | |||
== Dagens trafikk == | == Dagens trafikk == | ||