Olav Engelbrektson: Forskjell mellom sideversjoner

utvidet
mIngen redigeringsforklaring
(utvidet)
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>'''Olav Engelbrektson''' (født ca. [[1480]], død [[7. februar]] [[1538]]) var erkebiskop av [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] fra [[1523]] til [[1537]]. I kraft av denne posisjonen var han også leder av [[Norges riksråd]]. Han ble avsatt ved [[reformasjonen]], og måtte gå i eksil.  
<onlyinclude>'''Olav Engelbrektson''' (født ca. [[1480]], død [[7. februar]] [[1538]]) var erkebiskop av [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] fra [[1523]] til [[1537]]. I kraft av denne posisjonen var han også leder av [[Norges riksråd]]. Han ble avsatt ved [[reformasjonen]], og måtte gå i eksil.  


Man mener at Olav ble født i [[Trondenes]] i dagens [[Harstad kommune]], antagelig i en lavadelig slekt. Han studerte i [[Tyskland]], og etter å ha fullført sin magistergrad i Rostock arbeidet han der noen år. I [[1515]] kom han til [[Trondheim]], og ble dekanus ved [[Leksikon:Domkapitel|domkapitelet]]. I 1523 ble han så valgt til erkebiskop.  
Man mener at Olav ble født i [[Trondenes]] i dagens [[Harstad kommune]], antagelig i en lavadelig slekt. Han studerte fra i [[Tyskland]], og ble i [[1503]] immatrikulert ved Universitetet i Rostock. Han var da allerede presteviet. Etter å ha fullført sin magistergrad i [[1507]] arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.


I [[1525]] begynte han byggingen av [[Steinvikholm slott]] innerst i [[Trondheimsfjorden]]. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid. Han begynte å merke et stadig voksende trykk fra danske [[protestantisme|protestanter]], og ønsket å bryte [[personalunion]]en med Danmark og i stedet ha en egen, katolsk norsk konge. Hans kandidat var Frederik av Pfalz, som var [[Christian II]]s svigersønn gjennom sitt ekteskap med prinsesse Dorothea. Danskene ville ha [[Christian III]] som norsk konge, og det var kjent at han ønsket å gjennomføre reformasjonen i riket.</onlyinclude>
I [[1514]] eller tidlig i [[1515]] kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble [[kannik]] i [[Oslo]], men allerede den [[10. mai]] 1515 ble han kannik i Nidaros. Den [[17. september]] samme år ble han utnevnt til dekanus ved [[Leksikon:Domkapitel|domkapitelet]] av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for ''[[Missale Nidrosiense]]'' sammen med kantoren [[Peter Sigurdsson]].</onlyinclude>
 
Da erkebiskop [[Erik Valkendorf]] i [[1521]] reiste til Roma fungerte Olav som hans stedfortreder. Den [[27. mai]] [[1523]] kom det så bud om at Valkendorf hadde dødd i Roma i november [[1522]]. Domkapitlet ble samlet for å velge en en erkebiskop bare tre dager senere, og de valgte enstemmig Olav Engelbrektson. Olav reiste straks til Roma, og fikk erkebiskopens verdighetstegn, ''palliet'', av pave Klemens VII.
 
Den [[31. mai]] [[1524]] kom han tilbake til Nidaros. På veien tilbake hadde han vært med på et møte i riksrådet på [[Hamar]], og han kalte sammen et samlet norsk riksråd i [[Bergen]] i august 1524. Konflikten mellom Olav og [[Vincens Lunge]] ble tydelig med en gang, og trer tydelig fram i et brev Lunge skrev til erkebiskopen etter møtet.
 
I [[1525]] begynte han byggingen av [[Steinvikholm slott]] innerst i [[Trondheimsfjorden]]. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid. Han begynte å merke et stadig voksende trykk fra danske [[protestantisme|protestanter]], og ønsket å bryte [[personalunion]]en med Danmark og i stedet ha en egen, katolsk norsk konge. Hans kandidat var Frederik av Pfalz, som var [[Christian II]]s svigersønn gjennom sitt ekteskap med prinsesse Dorothea. Danskene ville ha [[Christian III]] som norsk konge, og det var kjent at han ønsket å gjennomføre reformasjonen i riket.  


I januar [[1536]] ble det ført forhandlinger i Trondheim, og Olav lot der [[Vincens Lunge]] drepe, og fikk arrestert de andre danske utsendingene. Han håpet at dette ville utløse en folkereisning, og ventet også hjelp fra keiser Karl V. Ingen av de to materialiserte seg, og i april 1537 måtte erkebiskopen flykte. Han var en kort tid på Steinvikholmen, og rømte så videre til utlandet. Han tok med seg store skatter fra [[Nidarosdomen]] og andre kirker i Trøndelag, som ble overlevert til pfalzgreve Frederik. Disse forsvant senere sporløst.  
I januar [[1536]] ble det ført forhandlinger i Trondheim, og Olav lot der [[Vincens Lunge]] drepe, og fikk arrestert de andre danske utsendingene. Han håpet at dette ville utløse en folkereisning, og ventet også hjelp fra keiser Karl V. Ingen av de to materialiserte seg, og i april 1537 måtte erkebiskopen flykte. Han var en kort tid på Steinvikholmen, og rømte så videre til utlandet. Han tok med seg store skatter fra [[Nidarosdomen]] og andre kirker i Trøndelag, som ble overlevert til pfalzgreve Frederik. Disse forsvant senere sporløst.