322 840
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(utvidet) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Da erkebiskop [[Erik Valkendorf]] i [[1521]] reiste til Roma fungerte Olav som hans stedfortreder. Den [[27. mai]] [[1523]] kom det så bud om at Valkendorf hadde dødd i Roma i november [[1522]]. Domkapitlet ble samlet for å velge en en erkebiskop bare tre dager senere, og de valgte enstemmig Olav Engelbrektson. Olav reiste straks til Roma, og fikk erkebiskopens verdighetstegn, ''palliet'', av pave Klemens VII. | Da erkebiskop [[Erik Valkendorf]] i [[1521]] reiste til Roma fungerte Olav som hans stedfortreder. Den [[27. mai]] [[1523]] kom det så bud om at Valkendorf hadde dødd i Roma i november [[1522]]. Domkapitlet ble samlet for å velge en en erkebiskop bare tre dager senere, og de valgte enstemmig Olav Engelbrektson. Olav reiste straks til Roma, og fikk erkebiskopens verdighetstegn, ''palliet'', av pave Klemens VII. | ||
Den [[31. mai]] [[1524]] kom han tilbake til Nidaros. På veien tilbake hadde han vært med på et møte i riksrådet på [[Hamar]], og han kalte sammen et samlet norsk riksråd i [[Bergen]] i august 1524. | Den [[31. mai]] [[1524]] kom han tilbake til Nidaros. På veien tilbake hadde han vært med på et møte i riksrådet på [[Hamar]], og han kalte sammen et samlet norsk riksråd i [[Bergen]] i august 1524. På dette tidspunkt stod Olav og [[Vincens Lunge]] på samme tide, noe som trer tydelig fram i et brev Lunge skrev til erkebiskopen etter møtet. De sørget for at [[Hans Rev]] ble innsatt som [[Oslo bispedømme|biskop av Oslo]]. Med Olav Engelbrektson i Nidaros, Lunge på [[Bergenhus festning|Bergenhus]] og Hans Rev i Oslo hadde de kontroll over Norge, og en periode var landet mer eller mindre under norsk styre. | ||
I [[1525]] begynte han byggingen av [[Steinvikholm slott]] innerst i [[Trondheimsfjorden]]. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid. Han begynte å merke et stadig voksende trykk fra danske [[protestantisme|protestanter]], og ønsket å bryte [[personalunion]]en med Danmark og i stedet ha en egen, katolsk norsk konge. Hans kandidat var Frederik av Pfalz, som var [[Christian II]]s svigersønn gjennom sitt ekteskap med prinsesse Dorothea. Danskene ville ha [[Christian III]] som norsk konge, og det var kjent at han ønsket å gjennomføre reformasjonen i riket. | I [[1525]] begynte han byggingen av [[Steinvikholm slott]] innerst i [[Trondheimsfjorden]]. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid. Han begynte å merke et stadig voksende trykk fra danske [[protestantisme|protestanter]], og ønsket å bryte [[personalunion]]en med Danmark og i stedet ha en egen, katolsk norsk konge. Hans kandidat var Frederik av Pfalz, som var [[Christian II]]s svigersønn gjennom sitt ekteskap med prinsesse Dorothea. Danskene ville ha [[Christian III]] som norsk konge, og det var kjent at han ønsket å gjennomføre reformasjonen i riket. | ||
Denne alliansen skulle komme til en ende i [[1529]]. Bøndene i [[Sogn]] klagde da over framferden til futene og tjenestemennene til Vincens Lunge og [[Ingerd Ottisdotter|Inger til Austrått]]. Fire lagrettemenn ble sendt til Nidaros for å stadfeste riktigheten i klagene. Dette sammenfalt med at erkebiskopen hadde begynt å inndra lenene til Lunge, og Olav brukte klagene for alt hva de var verdt. Bøndene ba om å få ham som [[lensherre]], og samlet sammen en hjelpeskatt på 400 mark til ham. | |||
Alliansen hadde på dette tidspunkt vaklet i flere år. Biskop Olav i Bergen skrev et klagebrev til Olav Engelbrektson høsten [[1526]], der han ba om å få forlate Bergen for å slippe unna protestanten Vincens Lunge. Erkebiskopen skrev til Lunge, som ga et overfladisk svar. Prosten [[Nils Mogensson]] på [[Sunnmøre]] klagde et par år senere i sterke ordelag på lutheranernes framferd. | |||
I januar [[1536]] ble det ført forhandlinger i Trondheim, og Olav lot der [[Vincens Lunge]] drepe, og fikk arrestert de andre danske utsendingene. Han håpet at dette ville utløse en folkereisning, og ventet også hjelp fra keiser Karl V. Ingen av de to materialiserte seg, og i april 1537 måtte erkebiskopen flykte. Han var en kort tid på Steinvikholmen, og rømte så videre til utlandet. Han tok med seg store skatter fra [[Nidarosdomen]] og andre kirker i Trøndelag, som ble overlevert til pfalzgreve Frederik. Disse forsvant senere sporløst. | I januar [[1536]] ble det ført forhandlinger i Trondheim, og Olav lot der [[Vincens Lunge]] drepe, og fikk arrestert de andre danske utsendingene. Han håpet at dette ville utløse en folkereisning, og ventet også hjelp fra keiser Karl V. Ingen av de to materialiserte seg, og i april 1537 måtte erkebiskopen flykte. Han var en kort tid på Steinvikholmen, og rømte så videre til utlandet. Han tok med seg store skatter fra [[Nidarosdomen]] og andre kirker i Trøndelag, som ble overlevert til pfalzgreve Frederik. Disse forsvant senere sporløst. | ||