322 662
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
Kongen ga etterhvert opp å få tak i Olav, som holdt seg på Steinvikholm. Først da han fikk garanti for fritt leide for seg selv og seksti mann møtte han opp på [[Elgeseter kloster]], der han avla en ny troskapsed til kongen og betalte erstatning til Lunge og fru Inger. Et halvt år senere døde Frederik I, og Olav Engelbrektson satt igjen som kongemaktens vikar i Norge. I denne perioden ser det ikke ut til at han gjorde noen direkte innsats for å forsvare kirken mot overgrep. | Kongen ga etterhvert opp å få tak i Olav, som holdt seg på Steinvikholm. Først da han fikk garanti for fritt leide for seg selv og seksti mann møtte han opp på [[Elgeseter kloster]], der han avla en ny troskapsed til kongen og betalte erstatning til Lunge og fru Inger. Et halvt år senere døde Frederik I, og Olav Engelbrektson satt igjen som kongemaktens vikar i Norge. I denne perioden ser det ikke ut til at han gjorde noen direkte innsats for å forsvare kirken mot overgrep. | ||
Erkebiskopen kalte inn til riksmøte i Nidaros den [[23. mai]] [[1535]]. Dette var det andre riksmøtet på to år, noe som var helt unikt. Christian III sendte [[Claus Bille]] til møtet for å sikre kongevalget i Norge og for å kreve inn en stor sølvskatt. | Erkebiskopen kalte inn til riksmøte i Nidaros den [[23. mai]] [[1535]]. Dette var det andre riksmøtet på to år, noe som var helt unikt. Christian III sendte [[Claus Bille]] til møtet for å sikre kongevalget i Norge og for å kreve inn en stor sølvskatt. Vincens Lunge drev et spill for å få ryddet Nils Lykke av veien, og i juni 1535 lot erkebiskopen seg presse til å arrestere ham. Lykke ble plassert på Steinvikholm, og det ble ført en rettssak mot ham. De 24 edssvorne dømte ham til døden, men henrettelsen kunne ikke gjennomføres før riksrådet også hadde dømt i saken. Lykke ble i stedet tatt av dage på annet vis, antagelig ved å bli røkt eller brent ihjel den [[24. desember]] 1535. | ||
Under møtet virket det en stund som om Olav ville gå med på både kongevalg og sølvskatt, men den [[3. januar]] [[1536]] snudde alt. Erkebiskopen erklærte at han hadde støttte fra keiser Karl V og pfalzgreve Frederik, som ville komme med en stor hær for å ta både Norge og Danmark. Han fikk så rådsherrene fengslet. Andre krevde at Lunge måtte tas av dage, og Olav gikk med på dette. Vincens Lunge ble hugget ned i sitt herberge, mens de andre ble fengslet på [[Tautra]]. | |||
Olav Engelbrektson sto nå som rikets leder, og var helt avhengig av tysk hjelp. Den kom ikke, og han måtte begynne å forhandle med danskene. I april 1536 løslot han rådsherrene, men det var for lite og for sent. Biskopene begynte å falle fra og vendte seg mot ham, og til slutt hadde han bare [[Mogens Lauritsson|biskop Mogens av Hamar]] på sin side. | Olav Engelbrektson sto nå som rikets leder, og var helt avhengig av tysk hjelp. Den kom ikke, og han måtte begynne å forhandle med danskene. I april 1536 løslot han rådsherrene, men det var for lite og for sent. Biskopene begynte å falle fra og vendte seg mot ham, og til slutt hadde han bare [[Mogens Lauritsson|biskop Mogens av Hamar]] på sin side. | ||