322 603
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
Våren [[1530]] klarte fru Ingers svigersønn [[Nils Lykke]] å forhandle fram et forlik. Olav sverget på at han var tro mot kongen, og holdt dermed Lykke for narr. Med denne eden som påskudd lot han være å dra til herredagen i København i 1530, med den begrunnelse at han måtte holde seg i Norge for å forsvare riket mot fiendlige angrep. | Våren [[1530]] klarte fru Ingers svigersønn [[Nils Lykke]] å forhandle fram et forlik. Olav sverget på at han var tro mot kongen, og holdt dermed Lykke for narr. Med denne eden som påskudd lot han være å dra til herredagen i København i 1530, med den begrunnelse at han måtte holde seg i Norge for å forsvare riket mot fiendlige angrep. | ||
[[5. mai]] [[1531]] brøt det ut [[Bybrannen i Nidaros 1531|brann i Nidaros]]. Domkirken og store deler av byen brant ned, og erkebiskopen fikk da en langt bedre grunn til å forbli i Nidaros. Pengene som var satt av til reisen til København ble brukt til gjenoppbygging og nødhjelp. Olav tok også opp igjen krigen mot Lunge og slekten på [[Austrått]]. Kongen og [[Eske Bille]] svarte nå med å sende et par krigshøvdinger mot Trøndelag, og erkebiskopen rømte til Steinvikholm. Der var han selv i sikkerhet, men han klarte ikke å forhindre at [[erkebispegården]] ble brent ned og at Nidaros ble [[ | [[5. mai]] [[1531]] brøt det ut [[Bybrannen i Nidaros 1531|brann i Nidaros]]. Domkirken og store deler av byen brant ned, og erkebiskopen fikk da en langt bedre grunn til å forbli i Nidaros. Pengene som var satt av til reisen til København ble brukt til gjenoppbygging og nødhjelp. Olav tok også opp igjen krigen mot Lunge og slekten på [[Austrått]]. Kongen og [[Eske Bille]] svarte nå med å sende et par krigshøvdinger mot Trøndelag, og erkebiskopen rømte til Steinvikholm. Der var han selv i sikkerhet, men han klarte ikke å forhindre at [[erkebispegården]] ble brent ned og at Nidaros ble [[brannskatt|brannskattet]]. | ||
Kongen ga etterhvert opp å få tak i Olav, som holdt seg på Steinvikholm. Først da han fikk garanti for fritt leide for seg selv og seksti mann møtte han opp på [[Elgeseter kloster]], der han avla en ny troskapsed til kongen og betalte erstatning til Lunge og fru Inger. Et halvt år senere døde Frederik I, og Olav Engelbrektson satt igjen som kongemaktens vikar i Norge. I denne perioden ser det ikke ut til at han gjorde noen direkte innsats for å forsvare kirken mot overgrep. | Kongen ga etterhvert opp å få tak i Olav, som holdt seg på Steinvikholm. Først da han fikk garanti for fritt leide for seg selv og seksti mann møtte han opp på [[Elgeseter kloster]], der han avla en ny troskapsed til kongen og betalte erstatning til Lunge og fru Inger. Et halvt år senere døde Frederik I, og Olav Engelbrektson satt igjen som kongemaktens vikar i Norge. I denne perioden ser det ikke ut til at han gjorde noen direkte innsats for å forsvare kirken mot overgrep. | ||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
Erkebiskopen kalte inn til riksmøte i Nidaros den [[23. mai]] [[1535]]. Dette var det andre riksmøtet på to år, noe som var helt unikt. Christian III sendte [[Claus Bille]] til møtet for å sikre kongevalget i Norge og for å kreve inn en stor sølvskatt. Vincens Lunge drev et spill for å få ryddet Nils Lykke av veien, og i juni 1535 lot erkebiskopen seg presse til å arrestere ham. Lykke ble plassert på Steinvikholm, og det ble ført en rettssak mot ham. De 24 edssvorne dømte ham til døden, men henrettelsen kunne ikke gjennomføres før riksrådet også hadde dømt i saken. Lykke ble i stedet tatt av dage på annet vis, antagelig ved å bli røkt eller brent ihjel den [[24. desember]] 1535. | Erkebiskopen kalte inn til riksmøte i Nidaros den [[23. mai]] [[1535]]. Dette var det andre riksmøtet på to år, noe som var helt unikt. Christian III sendte [[Claus Bille]] til møtet for å sikre kongevalget i Norge og for å kreve inn en stor sølvskatt. Vincens Lunge drev et spill for å få ryddet Nils Lykke av veien, og i juni 1535 lot erkebiskopen seg presse til å arrestere ham. Lykke ble plassert på Steinvikholm, og det ble ført en rettssak mot ham. De 24 edssvorne dømte ham til døden, men henrettelsen kunne ikke gjennomføres før riksrådet også hadde dømt i saken. Lykke ble i stedet tatt av dage på annet vis, antagelig ved å bli røkt eller brent ihjel den [[24. desember]] 1535. | ||
Under møtet virket det en stund som om Olav ville gå med på både kongevalg og sølvskatt, men den [[3. januar]] [[1536]] snudde alt. Erkebiskopen erklærte at han hadde støttte fra keiser Karl V og pfalzgreve Frederik, som ville komme med en stor hær for å ta både Norge og Danmark. Han fikk så rådsherrene fengslet. Andre krevde at Lunge måtte tas av dage, og Olav gikk med på dette. Vincens Lunge ble hugget ned i sitt herberge, mens de andre ble fengslet på [[Tautra]]. | Under møtet virket det en stund som om Olav ville gå med på både kongevalg og sølvskatt, men den [[3. januar]] [[1536]] snudde alt. Erkebiskopen erklærte at han hadde støttte fra keiser Karl V og pfalzgreve Frederik, som ville komme med en stor hær for å ta både Norge og Danmark. Han fikk så rådsherrene fengslet. Andre krevde at Lunge måtte tas av dage, og Olav gikk med på dette. Vincens Lunge ble hugget ned i sitt herberge, mens de andre ble fengslet på [[Tautra kloster]]. | ||
Olav Engelbrektson sto nå som rikets leder, og var helt avhengig av tysk hjelp. Den kom ikke, og han måtte begynne å forhandle med danskene. I april 1536 løslot han rådsherrene, men det var for lite og for sent. Biskopene begynte å falle fra og vendte seg mot ham, og til slutt hadde han bare [[Mogens Lauritsson|biskop Mogens av Hamar]] på sin side. | Olav Engelbrektson sto nå som rikets leder, og var helt avhengig av tysk hjelp. Den kom ikke, og han måtte begynne å forhandle med danskene. I april 1536 løslot han rådsherrene, men det var for lite og for sent. Biskopene begynte å falle fra og vendte seg mot ham, og til slutt hadde han bare [[Mogens Lauritsson|biskop Mogens av Hamar]] på sin side. | ||