Olav Hohle

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Olav Hohle (født 2. januar 1880 i Vestre Toten, død 16. juni 1933 i Oslo) var jurist. Hohle var i lange perioder konstituert som sorenskriver på Toten før han i 1921 ble utnevnt til dommer i Kristiania byrett.

Bakgrunn og familie

Han vokste opp i Vestre Toten, som sønn av husmor Agnethe f. Stavshaugen og lærer/kirkesanger Peder Hohle (1842-1890). Faren var også ordfører i Vestre Toten 1886-90.

Olav Hohle gifta seg i 1918 med Helene Brodersen (1885-?), datter av grosserer Nils Edvard Brodersen og Henriette Amalie f. Lorentzen.

Yrkeskarriere

Hohle tok middelskoleeksamen i 1897 og var deretter sorenskriverkontorist på Toten til 1900, da han fikk ei liknende stilling ved Søndre Jarlsberg sorenskriveri i Tønsberg. Hohle studerte på fritida, og tok artium i 1904.

Han begynte på jusstudier, sannsynligvis i Kristiania, og ble cand.jur. i 1910. Som nyutdanna jurist var han først hjelpefullmektig hos sorenskriveren i Valdres før han i 1911 kom tilbake til Toten, der han ble sorenskriver Johan Castbergs edsvorne fullmektig. Castberg satt også på Stortinget, og i lange perioder fungerte Hohle som sorenskriver.

Fra 1913 til 1918 arbeidde Olav Hohle som sekretær i Sosialdepartementet, men også i denne perioden vikarierte han en del for Castberg. I tidsrommet 1918-21 var han konstituert i sorenskriverembetet på Toten. Fra 1921 til sin død i 1933 var Olav Hohle dommer i Kristiania (Oslo) byrett.

Ettermæle

I Totens bygdebok er det gjengitt deler av et minneord som advokat Martin Sterri skreiv ved Hohles bortgang:

Som dommer og administrator var han elsket og respektert ikke bare av parter, men også av skrankens menn og av sine kolleger. Han hadde det vondt når andre hadde det vondt, og det var rørende å legge merke til hans medfølelse med de personer som han som dommer kom i berøring med, og som befant seg på samfunnets skyggeside.