Olav Nygard

Olav Nygard (1884 - 1924) var landsmålsdikter, født på fjellgården Krossen i Modalen i Hordaland, som sønn av bonde Simon Larsson Nygard (1842–1930) og Brita Andersdotter Florvåg (1844–1894). Han var den nest yngst av ti søsken. Nygard giftet seg i 1912 med Rakel Mathilde Tvedt (1889–1979).

Olav Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde, og han skrev for landsmålsavisene. 1909–10 bodde han i Kristiania og i Asker hos Hulda og Arne Garborg. 1910–11 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget. Han eide og drev småbruk i Eksingedalen 1915–16, på Lindås 1916–18 og på Horvei 1918–22.

Før han døde av tuberkulose 40 år gammel, rakk han å gi ut diktsamlingene Flodmaal (1913), Runemaal (1914), Kvæde (1915) og Ved vebande (1923).

Nygards siste bosted var ved husmannsplassen Beverlia på Ulsrud i Oslo, i dagens bydel Østensjø. Olav Nygards vei, som ligger i nærheten, ble oppkalt etter Nygard i 1962.

Olav Nygard er gravlagt på Østre Aker kirkegård i Oslo samme med sin kone Rakel, som overlevde ham med rundt 55 år. På gravminnet står det: På tronge vegar stig det store tankar, hentet fra diktet Det trengs so lita minning fra Ved vedbande (1923).

I forbindelse med 100-årsjubileet for Olav Nygards fødsel skrev kringkastingsmannen og litteraturkritikeren Eilif Straume i en artikkel i Aftenposten 6. august 1984 blant annet:

Olav Nygard vokste opp mellom stengende fjell i en trang dal, men han har gjort det videre og friere å være menneske i Norge. Han strevet med dårlig økonomi og alle slags trivielle bekymringer, men skapte noe av det mest uavhengige og suverene i vår poesi. Han var plaget av sykdom, men pustet sunnhet i vår sjel.

Kilder og referanser

• Aftenposten 6. august 1984.
• Norsk Biografisk Leksikon om Olav Nygard.